Banzai – for en bil

Dette er en bil som lenge har hatt en mytisk aura rundt seg. Utrolig når det er en Nissan vil noen tenke, mens entusiasten husker Skyline modellen, og har hørt rykter om denne GT-R modellen i årevis.

Det er vanskelig å beskrive denne bilen, den ser ikke akkurat vakker ut, samtidig har den sjeldent sterk tilstedeværelse. Den har ingen superbil framtoning, ingen midtmotor under en glassplate, den er ikke flat og lav, så definitivt ikke elegant, men den ser samtidig ut akkurat som den skal. En high-tech fest av en bil, som en stealth-maskin. Skarpe linjer, med en silhuett som minner mer om en litt sporty familiebil, men en front som kan skremme noen og en hver om den dukker opp i bakspeilet.

Godzilla

Man kan se at den ikke har glemt sin mytiske forgjenger, Skyline-modellen, med sine skarpe linjer, høye firkantete hekk og ikke minst de runde baklyktene. Skyline er kjent for å være notorisk vanskelig å få skilter på i Norge, og var en modell som i hovedsak ble laget for hjemmemarkedet og langt de fleste som finnes i Norge har høyreratt og er uregistrerte. Dette er biler som gjerne kun brukes til banekjøring, ikke minst diverse gatebile relaterte øvelser.

Bilen gjorde rent bord i sine klasser på racingbanen både i Japan og Australia på nittitalet, og det er GT-R versjonene av Skylinen fra denne tiden (i R32, R33 og R34 karosseriene) som har skapt myten rundt modellen. Ikke uvanlig at disse bilene har fått seg en trimming med ytelser på langt over et halvt tusen hester. Så i 2002 forsvant den. Og siden den gang har ryktene og konseptbilene tirret fansen som lurte på om Nissan igjen ville lage en bil som kunne kle kallenavnet "Godzilla".

R35

Allerede i 2001 viste de en versjon på bilutstillingen i Tokyo, som skulle hinte om hvordan en GT-R for dette årtusenet kunne se ut. Så gikk årene, men i 2005 dukket det opp en ny konseptbil på samme utstilling, nå ble det sagt at den var 80 til 90 prosent lik den GT-Ren som skulle komme. Og for ett år siden ble Nissan GT-R i R35 utgave lansert i Japan.

Mens de forrige utgavene i liten grad ble modifisert for bruk på denne siden av verden, så kommer det neste år en europeisk versjon av GT-R. Men ikke alle vil vente på den, og med de historiene som har kommet fra folk som har prøvd den er ikke det rart.

Det finnes allerede to tre stykker i Norge, hentet fra USA, som ikke er noe problem å registrere (det blir visstnok et salig kaos hos biltilsynet om man skal hente biler rett fra Japan, i tillegg sitter jo rattet på feil side).

G-måler

Ferdinand Motor i Bergen fikk nylig sin GT-R, og Gunnar Birkenfeldt hos dem er ikke snauere enn at han tok bilen over vinterfjellet slik at vi her på Østlandet skulle få en liten smakebit. Utstyrt med piggfrie vinterdekk og firehjulstrekk forserte han vær som hadde sendt noen dusin trailere ut i periferien ("trodde ABSen hadde sluttet å virke da jeg trengte en bremsestrekning på 300 meter på å stoppe, men ellers gikk det fint," sa han).

Og for en bil det er. 480 hestekrefter som sender den 1,7 tonn tunge bilen til hundre på under 3,5 sekunder. Den går rett og slett så man nesten ikke klarer å ta det inn over seg. Sånn sett er det fint at man har g-målere som kan vise hvilken påkjenning bilen faktisk er i stad til å utsette deg for. I det hele tatt er den en superbil i god PlayStation ånd, med en tøtsj-screen hvor man kan få all mulig informasjon (ligger du i fjerde gir og lurer på om det fortsatt er noe å hente i andre gir, har den grafer for det, og så videre), ellers er dashbordet pepret med knotter. Dette kan få en til tro at man må ha gått på en teknisk høyskole for å få noe som helst ut av kjerra, hvilket er helt feil. Det er plug-and-play så det holder.

Superbil

Selvsagt kan man stille inn oppstette en smule, etter hvor stiv og sportslig den skal være, men utover det er det bare å klinke til. Eller det vil si, det kan man gjøre om det er et sted hvor fartsgrenser og trafikk tillater det, for akselerasjonen er formidabel. Dette er langt inne i superbilterritorium. GT-Ren er utstyrt med en dobbeltkløtsj kasse, som både kan kjøres som ren automat eller via hendler på rattet, og skyvet er kontant og ikke tømt før man kvalifiserer til et evig liv uten førerkort.

Følg E24s biljournalist på Twitter: mortab

Det som virkelig imponerer er med hvilken letthet bilen oppfører seg. Det er ingen terskel, ingen rariteter, man ser noe ut av alle vinduer, det er bakseter som kan brukes (av småfolk), bagasjeplass og i lave hastigheter oppfører den seg eksemplarisk. Vel tilbake i Bergen igjen fortalte Gunnar Birkenfeldt at han på turen over fjellet hadde hatt et snittforbruk på under literen.

Best?

Legg så til at styringen er helt nydelig, kontant, direkte, men helt uten noen overnervøs respons, så har du en ganske så unik bil. Det sprøeste er at den faktisk ikke er så dyr heller om man sammenlikner med andre biler med liknende prestasjoner. Bilen vi prøvde var priset (og solgt) til circa 1,8 millioner, og den europeiske versjonen kommer til å bli på snaut 2 millioner (dette kommer av billigere listepris i statene enn i Europa, og at man regner avgifter på slagvolum, ikke CO2 på import derfra). Man må rundt en million opp for å få seg en Ferrari F430, det samme med en Lamborghini Gallardo.

I fjor kom Audi med sin særs vellykkete R8 som nok fikk flere av de klassiske sportsbilprodusentene til å sette espressoen og glüwein i halsen, med GT-Ren løftes nivået ytterligere.

Ingen dårlig forlengelse av en mytisk bil, med andre ord, og denne gangen er faktisk myten tilgjengelig med et vognkort som gir deg muligheten for norske skilter, til og med. GT-R er en bil som ikke gir samme følelse av begivenhet som for eksempel en Ferrari eller Lamborghini gjør, men så fort man er bak rattet merker man at dette er noe helt ekstraordinært. Trolig er bilen bedre enn så å si alle som kommer til å kjøre den.