Biodrivstoff er en klimaløsning

Alle klimateknologier kan tas i bruk på måter som øker klimautslippene, eller gir andre negative effekter på natur og samfunn. Dette gjelder vindkraft, solenergi, bølgekraft, og naturligvis biodrivstoff.

Samfunnsøkonomen Bjart Holtsmark trekker i denne spalten 5. februar fram eksempler på biodrivstoff som har gitt økte utslipp, og bruker dette som argument mot satsing på biodrivstoff.

Det går selvfølgelig an å bygge vindmøllparker midt i fuglereservater – og for alt jeg vet er dette gjort flere steder i verden. Men er dette et argument mot en satsing på vindkraft? Bør Norge derfor la være å bygge ut vindmøller?

Biodrivstoff vil – gjort på rette måten – være et av de viktigste klimatiltakene vi har i transportsektoren fram mot 2020, hvilket også kommer tydelig fram i Klimakur som nylig ble lagt fram. For vi trenger biodrivstoff om vi skal kvitte oss med utslippene fra personbiler, tunge kjøretøy og skip, for å nevne noen av de mest aktuelle områdene.

Holtsmark påpeker at produksjon av maisbasert bioetanol fra USA sannsynligvis har liten eller ingen klimanytte. Og at biodiesel fra palmeolje som har bidratt til nedhugging av regnskog gir økte utslipp, ikke reduserte.

Dette er ikke nytt for noen som jobber med denne tematikken, men det er også irrelevant all den tid Norge ikke importerer bioetanol produsert fra mais. Det samme gjelder biodrivstoff basert på palmeolje. Det har så langt ikke blitt importert til Norge og det er ingenting som tyder på at det vil gjøre det i framtiden.

Det Holtsmark unnlater å nevne er at det fins rikelig med biodrivstoff som har svært høy klimanytte og som har minimale andre negative konsekvenser. Og at det er dette biodrivstoffet som selges i Norge!

I Norge har vi allerede busser, lastebiler og søppelbiler som går på biodrivstoff produsert av kloakk og skandinavisk gran, med en klimanytte på 80-90 prosent, for eksempel bioetanolen som Borregård allerede produserer på skandinavisk trevirke.

Utover Borregårds tresprit, er bioetanolen som selges i Norge i hovedsak fra Brasil. I motsetning til hva de fleste tror, er hovedvekten av dyrkingen og produksjonen av sukkerrørbasert bioetanol milevis unna Amazonas, og med svært høy klimanytte – i gjennomsnitt 84 prosent i følge EU-tall (Concawe – EUCAR). For mer informasjon om hvilke typer biodrivstoff som selges i Norge, se ZEROs rapport "Norges tilgang på sporbart biodrivstoff".

Men for å sikre oss at det er dette klimavennlige biodrivstoffet som selges i Norge, må det stilles krav. Sentrale aktører innenfor import og produksjon, som Statoil og Uniol, stiller allerede strenge krav til sine leverandører for å sikre nettopp klimanytte og bærekraftig produksjon av biodrivstoff.

Det er dette som er avgjørende for klimanytten av Norges satsing på biodrivstoff, ikke hvordan USA velger å produsere sitt biodrivstoff.

For å hindre import av dårlig biodrivstoff har den norske bransjen gjennom Norsk Petroleumsinstitutt, nå laget en frivillig bransjestandard, der de melder om opphav og råvarer for biodrivstoffet de importerer.

Dette har ZERO vært pådriver for. Men sikrere enn en frivillig bransjestandard, er myndighetskrav. ZERO har siden 2007 etterspurt bærekraftskrav fra miljømyndighetene på biodrivstoffet i Norge. Dersom Miljøverndepartementet hadde gjort jobben sin på dette området, kunne slike kriterier vært virksomme i dag, slik de er i Tyskland.

At Bjart Holtsmark heller velger å peke på hvordan biodrivstoff kan gjøres på feil måte, er synd. Ved å bare legge vekt på hvordan ting ikke skal gjøres, kommer vi aldri til å løse klimaproblemet.