Bøndene må splittes

Det som finnes, er knapt 50.000 norske bruk, på en vid skala fra høyteknologiske svineavlsfabrikker til familiebruket med en geiteflokk i fjellet. Begge deler er like mye norsk landbruk.

Og begge typer bruk skal på mirakuløst vis forenes i kravene Bondelaget legger fram for Landbruks- og matdepartementet fredag 25. april. Det kan ikke gå bra, verken for forbrukerne, staten eller for bøndene. Bøndene er blitt for ulike, med helt ulike interesser.

Landbruksoverføringene koster over 20 milliarder årlig, ifølge beregniger av Rolf Jens Brunstad og Ivar Gaasland, i en artikkel i Økonomisk Forum 1/2006. Det er enorme beløp for å opprettholde landbruket. Brunstad mener vi kunne ha like mye landbruk, for halvparten av støtten.

For bøndene er dette oppgjøret vanskelig, fordi det reiser nye, prinsipielle spørsmål.. Er de egentlig tjent med å være så skjermet fra markedet, for eksempel? Matvareprisene har steget med 40 prosent på verdensmarkedet. FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO, mener de nye, høye prisene vil være varige. Samtidig må vi for første gang på lenge importere kjøtt.

Bøndene bør snarest mulig ta konsekvensen av at de er blitt til flere helt ulike type produsenter. De bidrar på ulik måte i samfunnet, og har også ulik sårbarhet i forhold til markedsmekanismen. Statsstøtte er generelt fornuftig for næringer som gir tilleggsgoder i forhold til egen produksjon. Det gir noen deler av landbruket, mens andre deler ikke gjør det, og derfor bør overlates til markedet.
Kyllingprodusentene ble kastet ut i det frie marked i 2005, og vil klare seg utmerket. Nå bør tiden være kommet for det høyindustrialiserte svinet.

Kylling og svin er kjøttproduksjon som betyr lite i distriktene, og absoluttt ingenting for kulturlandskapet. Dyrene med hvitt kjøtt står jo bare inne i bunkersene sine og vokser. Slik må det være, fordi mat også er industri. Men dyreindustri trenger ikke mer støtte enn annen industri.

Da er det noe annet med storfe, sau og geit. Disse dyrene bidrar direkte til å holde Norge åpent, fordi de holder vegetasjonen nede når de beiter. Gjengroing av landskapet har blitt et stort problem, i takt med at beitedyra ble færre. Samfunnet trenger sauene like mye i fjellet som i frysedisken. Det er bakgrunnen for landbruksministerens løfter om en offensiv for sau og storfe.

Storfeet og småfeet, altså sau og geit, har også stor betydning som "lim" i distriktene. I Norge er det politisk vilje til bosetting i hele landet og å betale det det koster.

Rolf Jens Brunstad, som er landbruksøkonom og professor ved Norges Handelshøyskole, er en av subsidielandbrukets hardeste kritikere. Like fullt mener han at vi bør opprettholde norsk landbruk. Men ikke på grunn av kjøttproduksjonen, men for å ta vare på landskapet, distriktsbosettingen og å holde en beredskap mot globale matvarekriser.

Bøndene bør snarest trykke Brunstad til sitt bryst, i stedet for å avvise argumentasjonen hans. Det føles kanskje bedre å kalle seg kjøttprodusent enn fjellgartner. Men det er som nasjonal gartner bonden kan argumentere best for statsstøtte.