Briskeby blues

Dette mente kollegene Eggen og Nygårdshaug som fulle av velvillighet ønsket å gi B&M oppreisning fra en noe lunken opplevelse fra brasseriet på Høvikodden tidligere.

”Dessuten,” sa Nygårdshaug i det de nærmet seg det kapell-lignende inngangspartiet som tidligere huset Briskebys brannstasjon, ”er det et faktum at noen av de beste matopplevelsene jeg har hatt i dette landet nettopp var hos Trond Moi og Toralf Bølgen da de drev sin eneste restaurant ved Høvikodden Kunstsenter.”

”Men,” undret Eggen, ”er egentlig Trond Moi noen stor kokk?” Dette noe inkvisitoriske spørsmålet lot vi ligge.

Vel benket ved bordet, og etter å ha stablet glass og bestikk til noenlunde normal tilstand fra den moiske surrealismen, takket vi ja til et glass Diebolt Vallois Brut til kr.120,- pr. glass som aperitif; en godt strukturert champagne med snev av limeduft. Brasseriet serverte i tillegg til sin a la carte-meny også en fem-retters spesialmeny ut fra dagens råvarer, men denne gangen ville vi velge fra den faste menyen.

Litt ganefryd ble brakt oss: En skalldyr-gaspacho med rå reke og dill, en velsmakende munnfull. På bordet kom også olivenbrød og en skål perfekt tilsmakt aioli.

”Det blir seks østers,” slo Eggen kontant fast. ”Østers fra Bretagne. Dessuten foie gras.”

”Men det er jo to forretter?” Nygårdshaug snakket mer til seg selv enn til Eggen mens han gransket menyen. ”Og hvorfor i huleste skal du på død og liv spise det samme som jeg til enhver tid? Jeg skal nemlig også ha østers og foie gras! To forretter, nemlig.”

”He-he.” Eggen knegget en tørr latter.

Slik ble det. Ettersom kollegenes smak og preferanser i stor grad var kommensurable, fikk de hvert sitt fat med seks østers (kr.120,-), nydelige, ferske og fete fra Bretagne; sitronbåtene som fulgte var derimot minimale, såpass små at de vanskelig lot seg avpresse noe saft. Til dette valgte vi likegodt nok et glass Diebolt Vallois, et ypperlig følge til østersen.

På spørsmål om vin til den andre forretten, gåseleveren, anbefalte kelneren en riesling, en J.J. Prüm Bernkastler Badstube Spätlese 2005 til kr 90,- pr. glass. Slett ingen dårlig anbefaling, viste det seg, vinen balanserte fint mellom sødme og syre.

Foie gras’en ble servert på en brioche, en ganske kraftig og mettende sådan, sammen med eplemost og syltede kirsebær samt en trøffelsky.

”Perfekt stekt gåselever,” nikket Eggen. ”Ti sekunder lengre, og den hadde forsvunnet.”

”Men?” Nygårdshaug smattet og lukket øynene i dyp konsentrasjon. ”Trøffelsky? Kjenner du noen smak av trøffel, Eggen?”

”Dessverre, niks, ingen smak av trøffel.”

”Men disse kirsebærene var jaggu gode, jeg har et digert tre i hagen, undres på hvilken lake som er brukt?”

Kelneren kom straks med svaret: De var lagt ned på grappa og sukker, Nygårdshaug takket; nå skulle det grappa-syltes også i Lier utpå sommeren.

Det ble en passende pause som Eggen fylte med anekdoter om en amerikansk stand-up-komiker ved navn Lenny Bruce, hvis sketsjer var såpass på kanten at han visstnok ble arrestert tre ganger. Nygårdshaug lyttet ukonsentrert, han var mer opptatt av å finne ut hvem en kvinne i andre enden av restauranten kunne være, han var skråsikker på at han måtte kjenne henne godt, men han kunne bare ikke komme på i hvilken sammenheng han hadde truffet henne.

”Og de siste forestillingene med Lenny Bruce besto bare i at han leste fra sine egne rettsdokumenter¿” Eggen avsluttet da hovedrettene ble brakt oss.

Dette skulle vise seg å bli en gedigen nedtur: Entrecôten var grå og gjennomstekt, og de franske potetene myke og slaskete; nå så Eggen virkelig streng ut.

”Dette, Nygårdshaug, holder bare ikke. Ikke ble jeg spurt om hvordan jeg ville ha den stekt, jeg tok det for gitt at de visste hvordan en entrecôte skulle tilberedes, det marmorerte kjøttet må jo ha en viss varme for å få ut saften, men dette her¿ Og så disse potetene!”

”Man skulle tro at et brasserie visste hvordan man skulle lage pommes frites.” Nygårdshaug tok en av Eggens impotente poteter, holdt opp i luften og ristet på hodet.

Nygårdshaugs andebryst ga heller ingen grunn til begeistring. Det ble servert med en shitake/ingefærsjy og vårrull med søtpotetstappe, men her fantes liten kontrast og garnityren som fulgte både Eggens og Nygårdshaugs retter minnet mest om en slaskete ratatouille.

Men før dette hadde det skjedd noe på vinfronten: Kollegene hadde nemlig bestemt seg for at til hovedretten ville de plukke noe godt fra vinkartet. Nygårdshaug mente at en Bordeaux-vin kunne passe, gjerne en fra St.Emilion basert på de litt mildere Merlot-druene, dette ville kunne matche både entrecôten og andebrystet.

Eggens øyne hadde imidlertid festet seg ved en Pomerol-vin, en 1978-årgang fra Chateau la Croix du Casse til kr. 780,-

”1978 var slett ingen dum årgang i Bordeaux-distriktet, Eggen,” mente Nygårdshaug. ”Vi går for den.”

Og nå var det at vinkelneren ble en smule betenkt. Han mente at noen av de flaskene de hadde på lager, kunne være på hell. Men ettersom det varierte fra flaske til flaske, tok kollegene sjansen.

Kelneren hadde helt rett: Da flasken ble åpnet og smakt, visste det seg at vinen var fullstendig flat. Noe duft var det riktignok, animalsk stikkende, men kelneren hentet straks en ny flaske. Heller ikke denne holdt mål, riktignok var vinen ikke fullt så brun i fargen og hadde en anelse mer kropp, så med et avslag i prisen på 300 kroner, takket kollegene ja.

”Men du vet at dette, Nygårdshaug,” sa Eggen, ”gir den godeste Toralf B. noen riper i lakken. Slike viner bør sans pardon lukes ut av en anstendig vinkjeller og degraderes til sausevin!”

Som eneste dessert, valgte vi dagens osteanretning med fiken og pepperbrød. Anretningen besto av fire oster: En trøffelpeccorini, en blåmuggost som hadde ligget 90 dager i rosinlake, en Reblochon, (upasteurisert kumelkost fra Savoie) og til slutt et stykke Comte.

Vinfølget her skulle være en riktig høydare, mente vinkelneren, igjen en riesling, et glass J.J. Prüm Wehlener Sonnenuhr Auslese 2004, (kr.95,-)

Peccorini-osten, som var veldig myk til en peccorini å være, smakte riktignok trøffel, ellers var denne osten uinteressant.

”Vet du hva?” sa Eggen og holdt et stykke av den rosintrukne blåmuggosten opp foran munnen. ”Den kunne like godt ha tilbrakt 90 dager i fyllearresten! Ost skal være ost og ikke tukles med på denne måten.”

De to andre ostene var bra, riktig temperert og rieslingen var fin med fruktig sødme.

Etter kaffe og regning (kr.2739,-), ville Nygårdshaug at Eggen på vei ut tok en rask titt på kvinnen han mente å kjenne godt; kjente muligens også kollegaen henne?

Vel ute av døren gliste Eggen bredt.

”Ja, Nygårdshaug, henne har du nok sett mange ganger på skjermen. Hun jobber nemlig i frokostTV for NRK.”

Nygårdshaug senket blikket, en smule flau. Så begynte han å plystre en blues, en melodi med trist karakter, slik blues er ment å være, ikke over sin egen dårlige hukommelse når det gjaldt kvinne-ansikter.

Men over B&M’s brasserie-kjede.

Les også Eggen og Nygårdshaugs manifest

For mer matstoff kan du besøke Peppernet.