Byfolk taper i politikken

Det skal mer enn 30 000 stemmer til i Oslo for å få en mann på Stortinget. Finnmarkingene derimot, får en stortingsmann for bare drøye 14 000 stemmer.

Jo mindre folk i et område, jo lettere er det å få inn en stortingspolitiker. Det slår uheldig ut for Vestfold, Østfold, Oslo, Akershus og Hordaland. Vestfold kommer aller dårligst ut, og trenger hele 31 354 stemmer pr. mandat (tall fra 2005-valget). I dag er andre forhold vel så viktige

På valgforskeren Bernt Aardals hjemmeside finner du tallene for alle fylker, nederst under menyvalget "valgstatistikk".

Distriktskvoteringen er hjemlet i grunnloven. Med jevne mellomrom endres utregningsmåten, sist i 2003 da man innførte nok en ny matematisk modell for å få hele Stortinget i boks, inkludert den intrikate fordelingen av utjevningsmandater.

I Valgordningskommisjonen av 1917 het det: "Som sæte for de betydeligste presseorganer, for de politiske og faglige landsorganisationer og for de viktigste finansielle og administrative institutioner indtar hovedstaden en særstilling som bevirker at den ikke i samme grad som andre valgkredse har krav paa en representation der staar i forhold til antallet indbyggere eller stemmebrettigede"

Siden den gang er tilgangen til "de politiske og faglige landsorganisationer" blitt mulig i hele landet. Og flyttingen fra nord til sør, fra by til land, har bare tiltatt.

I radioprogrammet Politisk kvarter 26. mars tok Høyres Michael Tetzschner opp urimeligheten for folk på det sentrale østlandet. Dette strider mot det eldgamle demokratiske prinsippet om én mann, én stemme mener han.

Det har han inderlig rett i. Valgordningen fører også til at de borgerlige partiene kommer dårligere ut mandatmessig enn de ellers ville gjort, fordi de rødgrønne står sterkere i fylker med lite folk og mye areal, altså vinnnerne i valgordningen.

Hvorfor nettopp distriktene? Hvis man først skal kvotere, er bygdefolk og nordlendinger de som trenger det mest? I nr. 11 i ukebrevet Mandag Morgen dokumenteres det at neste storting kan bli fullstendig fritt for både eldre og innvandrere. Trolig vil ingen representanter være over 64 år, og trolig blir det bare èn representant med ikke-norske foreldre (Hadia Tajik).

Skulle vi følge logikken fra Valgordningskommisjonen i 1917, så burde definitivt disse gruppene komme inn med færre stemmer enn oss andre, fordi de har mindre tilgang til "de betydeligste presseorganer" og andre herlige maktsentra. Men hva med funksjonshemmede? Fattige? Kronisk syke? Burde ikke de kvoteres ved intrikate matematiske valgordninger de også?

Det er selvfølgelig både uønsket og praktisk umulig å kvotere inn gruppene nevnt over. Men som en tankeøvelse er det interessant. Stortinget ble satt sammen for å representere hele folket, i en tid da geografi, altså hjemsted, var bærende for folks identitet og politiske interesser. I dag er andre forhold vel så viktige.

Det er på tide å ta en grundig debatt om hele ordningen, slik Michael Tetzchner tar til orde for. Den gjennomgående tunge skjevheten til fordel for tynt befolkede områder er rett og slett urettferdig. Og den bidrar til å beholde et blendahvitt storting.

Dersom alle stemmer telte like mye ville vi fått flere innvandrerkandidater på tinget. Både Høyres Afshan Rafiq, SVs Akhtar Chaudry og Venstres Abid Raja kunne fått plass dersom stemmene i Oslo og Akershus var like tunge som stemmene i Finnmark.

Norge har endret seg mye siden Valgordningskommisjonen i 1917. Å la hver stemme telle like mye begynner å bli en politisk hastesak.