Det gode lederskap

En effektiv stat og et konkurransedyktig næringsliv er hovedforutsetninger for velstand og livskvalitet. De sentrale forvalterne av disse forutsetningene er titusener av førstelinjeledere og mellomledere – virksomhetenes menneskeledere.

I dag ligger lederskapet deres i en klemme mellom to samtidstrender, nemlig "økonomismen" og "terapismen".

Økonomismen representerer økonomisk tankegang og økonomiske verdier tatt til den ytterste konsekvens. Der er det kun resultatene som teller, måten de nås på betyr ikke noe. Darwinistiske og økonomiske markedsideer om mennesket som egoist er sentrale.

Det innebærer at medarbeideren kun ansees som en innsatsfaktor – som skal lønne seg og som selv kun er motivert av å berike seg selv. I slike lederkulturer er stram målstyring og prestasjonsbasert bonus uomtvistelig nødvendig – egoistiske medarbeidere yter jo ingenting uten ytre, materiell belønning. Samfunnsperspektivet og samfunnsansvaret er fraværende.

Økonomistisk ledete virksomheter utvikler mistenksomhet og vaktsomhet – alle er jo bare ute etter å mele sin egen kake. I slike kulturer begynner den enkelte å akseptere snarveier og å la de andre sitte med byrdene. Omfattende mistillit er resultatet – og intet er mindre effektivt og mindre trivselskapende enn mistillit.

Terapismen representerer et ensidig fokus på medarbeideren og hennes situasjon. Hvis noen ikke yter tilfredsstillende, handler det kun om å forstå og tilrettelegge, ikke om å stille krav eller sette grenser.

Terapistiske ledere er for medarbeiderne som "curlingforeldre" for bortskjemte barn. Barna/medarbeiderne står ikke ansvarlig, de er ofre for ytre systemer, vanskelige livssituasjoner, vonde følelser og til syvende og sist en vanskelig barndom.

Den engelske sosiologen Frank Furedi er en av dem som best har beskrevet den sårbarhets- og offerkulturen som har vokst frem i vesten i løpet av de siste tretti årene, og som er bakteppet for denne trenden. Vi har snart psykiatriske diagnoser for et ethvert avvik fra det strengt gjennomsnittelige, og antall mennesker som mener seg å trenge rådgivning eller terapi har eksplodert. Også blant terapistiske ledere er samfunnsansvaret fraværende.

Det paradoksale er at også terapistisk ledete virksomheter utvikler mistillitskulturer. Når ingen står til svars og alle er offer for ytre omstendigheter, tar ingen ansvar. Når alt forstås og bortforklares, og ingen krav stilles, da utnyttes systemet. Mistilliten til dem som utnytter systemet, og deres ledere som lar det skje, vokser. Terapistiske ledere skaper ad andre mekanismer de sammen mistillitskulturene som de økonomistiske lederne, og de er like ineffektive.

Det gode menneskelederskap styrer etter både økonomiske resultater, gode arbeidsplasser og bedriftens samfunnsansvar. Gode menneskeledere gjør den oppdragergjerningen som mange av dagens foreldre og profesjonelle pedagoger har forsømt.