Er du en ressurs? Pass opp!

Det inkluderende arbeidsliv får mange komiske utslag. Et av dem er ordbruken. Enhver arbeidstaker i dette land bør bli engstelig når sjefen, eller HR-sjefen, kaller ham en ressurs.

Det er særlig i norske kommuner man ynder å kalle de ansatte ressurser, skal vi tro Google. Hva sier det om norske kommuneansatte?

Men også de store bedriftene kommer etter. Mang en stakkar har blitt kastet inn i konsernets ressurs-pool, altså oppsamlingsheat for avdankete arbeidstakere. Hadde jeg vært funksjonshemmet i tillegg, hadde jeg vært en trippelressurs

NHO på sin side er mest opptatt av at kvinner er en ressurs. Og seniorer. Selv er jeg kvinne og nærmer meg senior. Dobbeltressurs altså. Hadde jeg vært funksjonshemmet i tillegg, hadde jeg vært en trippelressurs.

Asylsøkere er selvfølgelig en ressurs. For ikke å snakke om innvandrere generelt. Jo vanskeligere det er for folk å få jobb, jo større er risikoen for at Bjarne Håkon Hanssen eller en annen politiker kaller dem en ressurs.
Spørsmålet er: Hvorfor bruker vi slike omvendte ord? Hvorfor skal alle som sliter i arbeidsmarkedet få en lapp i panna der det står "ressurs"?

Tja, mest fordi vi har et politisk miljø som elsker nyord à la Orwell. Les foreksempel Espen Andersens fornøyelige artikkel om The ministry of Knowledge eller undertegnedes kommentar om at jeg er språkforbannet .

Men mer alvorlig er det ordbruken egentlig indikerer. Hvorfor er det så viktig å understreke at de eldre er en ressurs i arbeidslivet? Fordi de er et problem, selvfølgelg. Innovasjonstakten er så sterk at unge har et fortrinn. Kan vi ikke være så ærlige at vi innrømmer det?

I norske bedrifter sier man én ting, og gjør noe annet. Vi sier at innvandrere er en ressurs, men kaller dem ikke inn til jobbintervju. Vi sier at eldre er en ressurs, men får dem fortest ut ved nedbemanning. Vi sier at funksjonshemmede er en ressurs, men vil ikke ha dem inn i resepsjonen en gang.

Å være uærlig er dårlig gjort. Jo mer vi lyver om våre såkalte ressurser, jo mer dytter vi dem ut i ingenmannsland. Vi unngår å erkjenne at noen faktisk er en byrde. Vi aksepterer ikke folk slik de er.

Men hvorfor er det så galt at man i noen faser av livet faktisk er en byrde, og ikke en ressurs? Eller at noen av oss er født ressurssvake? Er alt ressurspratet egentlig en forakt mot svakhet? "Bli en ressurs, eller så fortjener du ikke å være en del av oss!"

Å kalle alle ressurser er å frata dem retten til å være seg selv. Elementære menneskerettigheter burde lært oss at alle mennesker har rett til et ansendig liv. Selv om de er så langt fra en ressurs som man kan komme.

Det er en del av sivilisasjonen at vi tar vare på hverandre. Uansett.