Et bjørnefritt Norge

Forleden dag spaserte jeg rundt i Juneau, hovedstaden i Alaska, ikke langt fra guvernørens bolig. En forbipasserende spurte om jeg hadde sett bjørnen. Det hadde jeg ikke. Jeg fikk inntrykk av at bjørner nærmest var dagligdags i gatene i Juneau.

Nåvel, slik er det neppe, men man kan utmerket godt støte på bjørn i gangavstand fra hotellene ute ved flyplassen. Heldigvis er det sjelden den grufulle grizzly, men svartbjørn. De kan imidlertid bli problematiske nok. Turgåere kan kjøpe seg små bjeller for å henge på skoene for at bjørnene skal høre dem, i håp om at de da holder seg på avstand. Bjørnespray kan man også kjøpe. Noen vil ha det til at man da slipper å se den angripende bjørn, idet man forblindes av sprayet. Det er da alltid en trøst, om enn kortvarig.

Det er også påfallende hvor entusiasmen for rovdyrene øker med avstanden fra hvor man måtte konfrontere deres tenner og klør.

Heldigvis er vi stort sett fri for denne slags skadedyr i Norge. Her kan vi ferdes trygt i skog og mark uten frykt for bjørn og ulv i de nærmeste omgivelser. Slik har det ikke vært bestandig. Utallige er de norske stedsnavn som er avledet av bjørn.

For godt over tusen år siden var bjørn tydeligvis dagligdags på Askøy hvor det i dag ligger en av Bergens forsteder. I Egill Skallagrímssons saga leser vi om en som møtte Egill på sin ferd på Askøy. Egils sverd var blodig. "Man må ha sitt sverd med for bjørnens skyld," sa den forbipasserende. Men Egill hadde vært ute i et annet ærend.

All den tid nordmenn levde av og i naturen var bjørnen en naturlig fiende. Den var jo farlig både for mennesker og deres husdyr. Å utrydde disse skadedyrene var både nødvendig og naturlig. Bjørnejegere var tapre menn med høy status. Nordmenn står i en stor takknemlighetsgjeld til sine forfedre som har efterlatt dem et tilnærmet bjørnefritt land. Imidlertid later det til at ikke alle setter den pris på det arvet som de burde. Det har efterhvert oppstått en talefør menighet som har gjort seg til talsmenn for bjørn og ulv.

Denne forestilling henger nok sammen med at rovdyr på ingen måte truer vår eksistens lenger; vi ville klart oss utmerket og endog bedre uten norsk jordbruk. Men den bunner også i miljøvernernes fundamentale vrangforestilling; at naturen er noe vi må sette over oss selv, en forestilling som gjør "økologi" til religion. Hva dette egentlig skal bety er for det meste uklart, men ikke desto mindre ytterst menneskefientlig. Mennesket har kommet dit det er i dag ved å gjøre seg til herre over naturen i den grad det lar seg gjøre. Menneskenes antall og inngrep i naturen har for lengst overskredet det som måtte være "økologisk" korrekt. Det stadiet forlot våre forfedre allerede i steinalderen.

Sannsynligvis ville noen av våre økoprofeter bli de første til å beklage om de ble tatt på alvor. Påfallende få av dem synes å være entuasiastiske for å kvitte seg med de bekvemmeligheter som de måtte la fare hvis de levde på naturens betingelser. Det er også påfallende hvor entusiasmen for rovdyrene øker med avstanden fra hvor man måtte konfrontere deres tenner og klør.

Motstanderne av et Norge som et rovdyrreservat finner vi blant dem som opplever sauene sine revet opp av rovdyrklør og som må la ungene sine vente på skolebussen langt ute på landet i mørke morgentimer høst- og vintertid. Størst er rovdyrentusiasmen antakelig blant dem som aldri risikerer å møte dem annet enn på fjernsynsskjermen eller på en godt bevoktet safaritur. Et sosialt sykdomstegn blant fremmedgjorte bymennesker som er kommet langt bort fra sine røtter.

Ha en god sommer og en god, bjørnefri fjelltur.

Flere kommentarer finner du på E24s kommentarsider.

Elin Ørjasæter: Bjørnen dreper - Norge sover