EU: Velferdsstatens bøddel?

I en kommentar til den siste meningsmålingen om EU (62,5 prosent nei, 26,7 prosent ja) sier Europaforsker og medlem av regjeringens EØS-utvalg Kate Hansen Bundt: "For mange framstår nå EU som velferdsstatens bøddel". Professor Kalle Moene ved Økonomisk Institutt UiO påpeker at pengeunionen (ØMU) har gjort det mye vanskeligere for landene å takle gjeldskrisen, og at devaluering ville vært det naturlige for land som Portugal og Hellas, med store budsjettunderskudd og ditto lån.

Andre har pekt på erfaringene fra Argentina, som hadde både bunnløs gjeld og enorme budsjettunderskudd rundt årtusenskiftet. Etter at de frigjorde seg fra US dollars og tok tilbake egen valuta, har utviklingen snudd. Gjeld er reforhandlet og redusert og valutaen devaluert. På Island så vi at devaluering og høy rente ga sterk etterspørsel etter innenlandske varer, og mindre etter eksporterte. Økonomien skjøt fart.

Poenget er at Eurosonen, eller den Økonomisk-Monetære Union framstår som en tvangstrøye, der 16 svært ulike økonomier må følge rentefastsettelsen i den europeiske sentralbanken i Frankfurt – som igjen i stor grad er tilpasset tysk økonomi. Det har ført til en lånebasert gjeldsboble både mht. investeringer og forbruk. Å kutte nederst og inndra kjøpekraft på denne måten fører til sosial desperasjon

Nå svarer EU og IMF med knallharde velferdskutt, lønnskutt og privatiseringspålegg. De møtes med fortvilelse og demonstrasjoner. Lederen for Euro-LO John Monks uttaler at EU-politikken er feilene fra 1931 om igjen; Å kutte nederst og inndra kjøpekraft på denne måten fører til sosial desperasjon.

I Spania nærmer ungdomsarbeidsløsheten seg 50 prosent. I Latvia (som har tilpasset den lokale valutaen til Euro) har EUs pålegg økt den EU-definerte fattigdommen fra 16 til 23 prosent. I EUs såkalte "fattigdomsår". Dette er etter min mening farlig. Det gir spillerom for ekstreme politiske krefter. Oppblomstringen av ytre høyre-kreftene i Ungarn kan sees nettopp som et svar på brutte forventninger fra EU. Dette kan komme mange steder.

Sosialdemokratene i mange land tar igjen på seg rollen som eksekutør for denne politikken, i stedet for å motsette seg den og forsvare de fattige, de arbeidsløse og velferdsordningene. Det kan bli deres bane. I forhold til Hellas uttrykker den anerkjente økonomiske rådgiveren for den tyske regjering Hans-Werner Sinn at "dette kan føre til borgerkrig".

Det er utrolig sterke ord. Jeg mener EU står overfor et skjebnevalg. Dessverre ser det ut til at toppene har bundet seg til masta: Euroen skal forsvares for enhver pris. Prestisjenederlaget ved å sette Hellas og andre fri, ville bli for stort. Men prisen betales av de som nå mister jobben, får arbeidsløshetstrygden kuttet, dropper lunsj for å ha råd til å sende barna på skole, eller bestemmer seg for ikke å få barn – av økonomiske årsaker.

Norge er heldigvis i en annen situasjon. Jeg tror mange skal sende en vennlig tanke til Nei til EU som har sikret at Norge har holdt seg utenfor Eurosonen, og har mulighet til å føre en annen politikk enn EU. Det handler ikke om å være egoistisk – tvert imot mener jeg den norske regjering nå bør støtte seg til fagbevegelsen i Norge og Europa og stå på en sterk velferdsstat og en sterk offentlig sektor som sikrer arbeid og muligheter til motkonjunkturpolitikk.

Stoltenberg bør i sin reise til Brussel ikke identifisere seg med bødlene, men med ofrene.