Europas visjoner

EU er en visjon og en ennå uferdig prosess mot to mål: For det første visjonen om fredelig sameksistens mellom selvstendige nasjoner i et Europa der praktisk talt alle generasjoner gjennom hele dets historie har vært revet i stykker av ødeleggende kriger.

Det avgjørende nye og grunnleggende skille i europeisk historie er at de konfliktskapende suverenitetsprinsippene fra den absolutte og hellige nasjonalstats tider, bygget på de gamle fyrstedømmers nasjonalistiske og proteksjonistiske absolutter, for første gang i historien er erstattet av et nytt og tidsmessig selvstendighetsbegrep basert på gjensidig forpliktende politisk og økonomisk samarbeid.

Et Europa (som ble lansert allerede i 1923 som en reaksjon på de katastrofale følger av krigen 1914-18) der alle nasjoner avgir noe av sin suverenitet i et felles forpliktende samarbeide med det mål å løfte de demokratiske verdier opp på et europeisk felles plan. Det har allerede i dag og for første gang i Europas historie skapt fred i 60 år.

Det skal ikke mye innsikt i europeisk politisk historie til for å se hvordan mellomkrigstidens stormaktsdiktater i dag er erstattet med felleseuropeiske politiske og rettslige institusjoner. Europas små nasjoner har fått en makt og innflytelse de aldri tidligere har hatt. Likevel er ingen mer enn politikerne i EUs daglig arbeidende institusjoner klar over at mål og ambisjoner ennå ikke er fullført – ikke minst på grunn av arven og tradisjonene fra Europas politiske fortid.

Alle land har, og vil sikkert fortsette å ha, sine spesielle interesser å ivareta. Bortsett fra tilfeller der det foreligger helt spesielle nasjonale interesser er det imidlertid i EU ikke lenger anledning for de enkelte land å fortsette den europeiske tradisjon med å kunne vedta en egen politikk eller gjennomføre egne økonomiske tiltak som er til direkte skade for andre land. Alle land - snart bare unntatt Norge og Liechtenstein - deltar derimot i utforming og avgjørelser vedrørende felles lovgivning og direktiver.

Hvorfor ikke medvirke til det freds-Europa som vi alle ønsker?

Den norske Nei-bevegelsen synes derfor ikke lenger å være i takt med det resten av Europa mener er en fredskapende politikk, gjennom mer tidstilpassede prinsipper for og ideer om hva nasjonal suverenitet innebærer – både i forholdet til egne rettigheter og forpliktelser overfor andre stater. De nasjonalistiske, tomme og stadig brutte avtale- og traktatløfter som før EUs tid så ofte forekom i europeisk politikk er fortid.

For det andre: Gjennom et storslått og historisk unikt økonomisk og politisk overføringsprogram (blant annet kravet om demokrati) å dra med seg Europas tilbakeliggende nasjoner – å hjelpe dem frem til den velstand som har kjennetegnet bare de vestlige demokratier i Europa. Det er en solidaritet som verden ikke før har vært vitne til. Et program som en av EUs ideologiske fedre, Jean Monnet, uttrykte da han hevdet at EUs viktigste oppgave var å binde sammen mennesker – ved å binde sammen nasjoner.

Det spørsmålet vi her hjemme bør stille oss – og som andre europeere stiller oss – er: Hvorfor ikke medvirke til det freds-Europa som vi alle ønsker? Som er i stand til i praktisk politikk å utjevne sosiale, økonomiske og politiske kår for alle mennesker i vårt kontinent – uansett nasjonale, etniske, religiøse eller andre ulikheter. Og som kan skaffe Europa en nær realistisk drøm om et mer globalt samarbeide basert på de regionale forsøkene vi er vitne til i andre deler av vår verden, faktisk etter mønster av EU.

Europabevegelsen ønsker å forlate det vi oppfatter som vår ”seg selv nok”- tilværelse der vi lar andre fatte beslutningene over hodet på oss. Beslutninger som har praktiske konsekvenser både for snart alle våre næringer, våre kommuner og hver enkelt av oss. Og ikke minst vår verdighet, vår selvstendighet og deltakelse i et Europa som er så ganske annerledes enn det førkrigskontinent som våre venner i Nei-til-EU fremdeles synes å befinne seg i. Eller hva er ellers Nei-sidens europeiske alternativ?