Fallende fisk

Grunnen til at dette kort nevnes, beror på det faktum at herrene akkurat nå skal gå inn dørene til Restaurant Fjord, det tredje og (foreløpig?) siste skuddet på den kreative kokken Ole Johnny Eikefjords stamme. Og de som har fulgt med i denne spalten, vet at Eggen og Nygårdshaugs dom over Eikefjords to første restauranter slett ikke har vært mild.

RESTAURANT EIK: "Med slik mat kan Fanden ha sine femten tordivler i fred!"

EIK ANNEN ETAGE: "Si meg, Nygårdshaug, får du ikke inntrykk av at vi er på nattklubb?"

Men nå skal det bli bedre, ante herrene, som på forhånd hadde gjort seg flid med å lese anonyme restaurantanmelderes panegyriske jubel over denne, i deres øyne, Oslos beste fiskerestaurant. Forventingene var altså skyhøye og skepsisen fullstendig fraværende.

Nok utenomprat, vi ble vist til bords av en særdeles påpasselig, høflig og ikke minst kunnskapsrik servitør, hvis eksistens alene skulle kunne bidra til å løfte denne kvelden meget høyt. Og det hele startet slett ikke verst. Et glass Bonville blanc de blanc ble nippet til sammen med litt ganefryd: Røkelaksekrem m/dill, brandade, en knøttliten kveitekake m/ hvitløksaus, en bit tunfisk m/sesam toppet med en tabasco-tilsmakt søtpotet-puré, samt en asparges-shot.

- Laksen synes meg en tanke salt, sa Nygårdshaug. Men brandaden var mild og fin.

- Flott champagne, dette, nikket Eggen. Men 120 kroner glasset er vel nesten firedobling av polpris?

Nå har Eggen touchet inn på et meget følsomt tema når det gjelder Eikefjords restauranter, nemlig vinvalg og vinpris. Våre særdeles uheldige erfaringer på de to andre etablissementene gjorde oss spesielt vaktsomme, uten at vi ville la forgagne minner tynge i våre nyoppsatte, velbalanserte og fullstendig tomme vektskåler.

Restaurant Fjord har ingen a la carte meny, bare en femretters som skiftes hver uke. Pris for hele femretteren er kr. 495,-, en meget sympatisk pris. Den tilhørende vinmenyen med fem glass vin koster kr. 475,-. Gjensto å se om disse fem glassene kunne svare til prisen.

- Det er tydelig, sa Eggen i det han holdt opp den syltynne kniven som fulgte oss gjennom hele måltidet,

- At kokken legger seg på fusion-konseptet, med innslag av Asia. Dristig.

- Javel? Nygårdshaug studerte Eggens besynderlige bevegelser med kniven oppunder nesen.

- Lobotomering, sa Eggen. - Dette er et verktøy for lobotomering.

Om dette var metaforisk ment fra Eggens side, fikk Nygårdshaug aldri klarhet i. Sikkert var det i hvert fall, at i Eikefjords asiatisk inspirerte fastfood-ide, inngikk slett ikke brød og vann.

Første rett på menyen var:

*Sashimi av salma og kamskjell, fritert scampi og mangosorbet. Til dette fulgte et glass Bourgogne Aligoté 2006 (ca. 100,- pr. flaske fra leverandør).

Retten var lekkert anrettet, geometriske rekker; laksen ble fulgt av noen dråper wasabi-yoghurt, kamskjellskivene med soya-gelé, flott kontrastering. Scampiene hadde en sitrongress/gulrot-krem som følge, mens mangosorbeten lå på en haug urter, spirer, enoki-sopp og granateple-korn.

- Ikke stort å utsette her, nikket Nygårdshaug.

- Helt greit, men heller ikke mer. Eggen så morsk ut.

- Kanskje vi heller skal snakke om katastrofen?

Katastrofen var nemlig vinen som fulgte; en burgunder, basert på aligoté-druen. Den var besk og direkte slapp, og matchet overhodet ingen av rettene på tallerkenen.

- Ille, svært ille. Nygårdshaug klappet indignert sin nakne isse.

- Vi burde ha spart litt av aperitif-sjampisen vår til dette.

Neste rett ble brakt inn, for her gikk det fort: Det var nemlig to bordsettinger, den ene fra 17.30, den andre fra 21.00, og vi satt på den første. Kunne mottoet være: Spis, drikk og forsvinn!? Det var neppe tilfelle, likevel gikk det altså litt i raskeste laget for herrene.

*Thaisuppe, miso med kongekrabbe og haneskjell.

Suppen iblandet appelsin, lakserogn, gjærede soyabønner og diverse annet garnityr. Vinen: Et glass Grans Fassian 9, Riesling 2000 (kr. 130,- på VM).

Kollegene smattet og smakte på suppen; etter fjerde skjeblad var Eggens øyenbryn kommet fullstendig i ulage.

- Dette går pokker ikke an! Det som thailenderne har brukt århundrer på å konstruere, smaksette, nennsomt og forsiktig til det fullkomne, har dette kjøkkenet knapt brukt femten minutter på å koke i hop. Dette er ingen thai-suppe, Nygårdshaug, dette er en overgarnert, smaksforsterket bourride med ihjelkokt kongekrabbe og fiskepudding-skjell! Eggens truende lobotomeringskniv skar seg gjennom luften.

- Bourride? undret Nygårdshaug da Eggen hadde falt til ro.

- En enkel, fransk fiskesuppe, forklarte kollegaen.

- Men dette: Dette er en smaksforsterket, dårlig New York-kitsch, intet mindre. Eller suppenes svar på Hawaii-burger!

For var det noe Eggen kunne, visste Nygårdshaug, så var det thaisupper; vi spiste videre i taushet mens vinen, rieslingen, skulle vise seg å være det beste av drikke som ble budt oss denne kvelden.

Videre på menyen fulgte nå:

*Stekt kveite med asparges og artiskokkpuré, safran beurre blanc.

Men før det, en mellomrett, løyrom fra Kalix med rødbetskum og chalottløk. Meget godt.

Kveiten var altfor tørrstekt, safran-smøret for salt, resten var relativt ordinært, stort mer var ikke å si om denne retten. Som drikke fikk vi et glass Chablis Vielle Vignes, Tremblay 2006. Heller ikke den spesielt oppløftende, flat, enkel, lite struktur. (Kr. 157,- pr. flaske på VM).

Ny mellomrett, (ordet hvilerett, kan ikke brukes her, da tempoet på serveringen ikke ga rom for stor hvile); denne gang et stykke softskjell-krabbe med mango-barbeque. En harmonisk munnfull. Så var det torsk:

*Posjert torsk med jordskokkpuré, hvitløks pack choy, oliven- og kaperssaus.

I tillegg garnityr av typen mild ertepuré og shitake. Vinen som fulgte var en Barbera d`Alba 2006, Alessandria (kr. 165 på VM), dyp og fiolettrød i fargen med behagelig bouquet.

- Denne torsken er direkte vassen og fullstendig smakløs. Nygårdshaug la oppgitt gaffelen til side.

- Selv om den er posjert, trenger den vel ikke være slik, Eggen?

Eggen svarte ikke.

- Men jordskokkpuréen, fortsatte Nygårdshaug i et forsøk på å løfte stemningen.

- Den var jaggu pikant, med iblandet sort pepper!

Eggen svarte fremdeles ikke. Han stirret olmt på lobotomeringskniven.

Til dessert var det tre valg: Ost, friske frukter eller en dessertanretning. Vi valgte ost, og et uklanderlig ostefat ble brakt oss, bestående av fire vellagrede oster: Brillat-Savarin, Taleggio, Montenebro og Roquefort. Glasset med vin til dette viste seg å være en Mont Louis sur Loire 2005, (ikke i VM-utvalget). En enkel vin, som så noenlunde matchet tre av ostene.

Vi rakk så vidt å komme oss ut før neste bordsetting, og mens Eggen tente sin sigarillo, peilet vi oss inn mot nærmeste bar, der ettertankens dybde kunne stige opp og luftes i nøytrale omgivelser.

- Om vi regner 7-8 glass vin pr. flaske, begynte Nygårdshaug,

- Så har vi betalt kr. 475,- for fem glass vin som neppe ville ha kostet mer enn 70-80 kroner ved Polkjøp. Eikefjord har pinadø meg brukt 8-gangern, Eggen!

- Nå igjen. Eggen trakk på skuldrene.

- Vet du for øvrig hvor uttrykket å falle i fisk stammer fra?

- Vel. Nygårdshaug kunne ane et innfult glis bre seg i kollegaens ansikt.

- Uttrykket ble først brukt blant boktrykkerlærlinger i Tyskland, begynte Eggen.

- Ofte ble lærlingene servert fisk som både smakte og luktet vondt. Mesterens kone prøvde å dekke over smaken med løk, men løkfisken ble ikke noe bedre. Og når lærlingene mistet bly-typer på gulvet, ble uttrykket falle i fisk brukt og etter hvert overført til alt som var mislykket.

- Uten sammenligning. Nygårdshaug kremtet.

- Selvfølgelig fullstendig uten sammenligning, presiserte Eggen.

Flere E24-nyheter