«Folkets Hus»

Denne maikvelden befant kollegene seg på en av Norges ytterste utposter, vårt ultima thule, for å bruke et uttrykk fra middelalderens geografer.

"Er det Huset," under Nygårdshaug mens han pakker vinterfrakken tettere rundt kroppen og peker inn mot en fjern bygning i en ugjestmild fjellskråning.

"Det er nok Huset, ja," nikker Eggen. Han måtte gi opp å få fyr på sigarilloen i snøstormen.

Kollegene befant seg nemlig på Svalbard, i Longyearbyen, og hadde selvfølgelig benyttet anledningen til å bestille bord på Norges nordligste spisested for matelskere, det sagnomsuste Huset, som visstnok ikke bare skulle være berømt for sin kokekunst, men også inneha en av Nord-Europas største vinkjellere.

Hvilket altså fikk de to alltid like optimistiske herrene til å overgå seg selv i å utfordre naturens barskeste elementer.

Fra sitt behagelige og lune opphold på det rustikke Basecamp Hotel, la de nå altså ut på en to kilometer lang ferd bort fra tettbebyggelsen, i snøstorm, mot Huset. Denne bygningen, som ingen i sin villeste fantasi kunne innbille seg skulle kunne romme et spisested i ypperste toppklasse, lå nemlig forblåst og nærmest spøkelsesaktig alene under en snødekket fjellside.

Herrene var sultne, og tankene på at det når som helst kunne dukke opp et enda mer sultent individ fra snødrivene langs veikanten, fikk fart på føttene og turen ble gjennomført på rekordtid.

Med motet og pusten så noenlunde under kontroll, trådte de inn i det lokalet som opp gjennom årtiene hadde vært gruvesamfunnets forsamlingshus; nå med kinosal, kiosk og kafeteria, foruten selve perlen: Restauranten. Og at det virkelig var en perle, bør allerede kunne røpes nå.

Vi ble høflig mottatt av etablissementets daglige leder André Grytbakk, og da Nygårdshaug straks ymtet frempå om stedets gedigne vinkjeller, fikk vi carte blanche til å ta en kikk når som helst under måltidet; vi ville imidlertid vente til etterpå.

Sobre lokaler, elegant, men ikke prangende, hvite duker og plass til 70 gjester. Nesten alltid fullt, fikk vi høre. Kollegene fikk vindusbord ut mot snøføyka, men akkurat da spilte været ingen rolle; her var det lunt, hyggelig og blide servitører svinset rundt bordene, brød og vann ble brakt, samt litt ganefryd: Hakket, røkt reinsdyrhjerte med chalottløk og chevre.

"Vet du når Nansen var på sitt feiteste?" Eggen sniffet med velbehag til et glass chablis, Saint Pierre 2005.

"Nansen på sitt feiteste?" Nygårdshaug ante ingen kontekst.

"Jo, ser du," gliste Eggen som nå tydeligvis var kommet i god, arktisk lune. "Da Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen overvintret i Frans Josefs land, hvor de for øvrig delte sovepose, fortærte de hele19 isbjørner i løpet av 9 måneder! Nansen la på seg 10 kilo og Johansen 6 kilo."

Nygårdshaug rakk ikke å kommentere denne sensasjonelle opplysningen, for nå ble spise- og vinkart ble brakt oss. Huset har ingen a la carte, men derimot en fireretters "Arktisk" meny, en femretters "Skandinavisk" og en ditto "Verdens".

Hvilket selvfølgelig henspeilte på råvarene som ble brukt. Eggen valgte "Arktisk" mens Nygårdshaug tok "Skandinavisk". Prisene var henholdsvis kr. 515,- og kr. 570,-, og tatt i betraktning det som etter hvert skulle bli servert oss, var dette en meget sympatisk pris.

Eggens arktiske meny besto av følgende:

*Viltterrine med rypebryst og portvinsirup.
*Husets verdensberømte kamskjell med beurre blanc.
*Reinsdyrplomme med rødløk, sopp og solbær glace.
*Vanilje- og cognacmarinerte multer med kanelis.

Nygårdshaugs skandinaviske så slik ut:

*Nordishavsreker "Napoleon", rødbetsirup og salat.
* Sel consommé.
*Ishavsrøye med vermicelli-puré og gulrotemulsjon.
* Hjortefilet med kålrotduo, glasert rosenkål og bringebærsaus.
* Multe-trilogi.

Da bestilling var gjort, kastet Nygårdshaug seg over vinkartet, og Eggen kunne de påfølgende minuttene høre kollegaens ekstatiske utbrudd av typen: "Har du sett!" "Makeløst!" eller "Er det mulig?"

"Kanskje jeg også?"

Eggen var blitt overmåte nysgjerrig, noe servitøren oppfattet umiddelbart og kom straks ilende med et vinkart til. Fyldig, blir et altfor tamt uttrykk her, men med 20.000 flasker på lager, var vinkartet en bok som det kunne ta en viss tid å komme gjennom.

"Se på prisene, Eggen!"

Nygårdshaug var opprømt. "Riktignok er det avgiftsfritt her på Svalbard, men hør nå: Her er det Corton Charlemagne-viner, Puligny Montrachet`er, 2. og 3. cru-viner fra Margaux, St. Julien og Pauillac, samtlige edle årganger fra 90-tallet, til priser mellom 400-800 kroner!"

Eggens øreflipper var blitt påtagelig røde ved lesingen av dokumentet han hadde foran seg.

"Dette, Nygårdshaug."Han avbrøt seg selv i studien av rieslingtilbudet. "Dette," fortsatte han, "er ikke engang halvparten av hva disse vinene kunne ha kostet på Vinmonopolet. Eksempelvis en Riesling Hengst Samain 1997 Josmeyer Alsace til kr. 570,-!"

Og for å gjøre en lang historie kort: Vi valgte den rieslingen Eggen hadde satt pekefingeren på, Josmeyer Hengst Samain 1997 til forrettene, kamskjell, ishavsreker og ishavsrøye, og såpass elegant og stor var denne vinen at hele to flasker kom på bordet før halve måltidet var unnagjort.

Til kjøttet valgte vi bordeaux, en Château Gruaud-Larose 1994, et 2. cru-klassifisert slott i St.Julien (kr. 650,- !) samt en La Croix de Beaucalliou, St. Julien 1996, dette er andrevinen til slottet Ducru-Beaucalliou, også 2.cru-klassifisert, pris kr. 590,-.

At dette skulle bli en ganske bli en ganske minnerik aften, kunne nå alt tyde på, vinkart og personalet tatt i betraktning, for også dette må presiseres: Selv om lokalet var fylt opp til siste bord og stol, var betjeningen, servitrisene alltid tilstedeværende og hadde kunnskap om det meste herrene undret på. Topp profesjonelt.

Og at kvelden virkelig skulle bli stor, skjønte vi da matrettene etter hvert kom på bordet. Vår ulmende frykt for at maten ikke rakk opp over støvleskaftene til vinkartet, skulle vise seg totalt uberettiget.

Litt om de første rettene: Eggens viltterrine med rypebryst var så smaksren og velharmonisert med sin portvinssirup at Eggens øyenbryn forble i perfekt balanse, men da Nygårdshaugs ishavsreker ble presentert, måtte han spørre:

"Ishavsreker "Napoleon", hva i huleste har Napoleon med arktis å gjøre?"

"Ha-ha." Eggens pekefinger kom opp før servitrisen rakk å svare. "Filodeig, millefeuille, Napoleonskake. Ser du ikke hvordan rekene er servert?"

Selvfølgelig, Nygårdshaug tok poenget: Rekene kom lekkert anrettet i en filodeig-pakke, slik den franske diktatoren alltid ville ha sin mat servert.

Nygårdshaugs sel-consommé var kveldens ørlille nedtur. Noe særegent som kunne minne om sel, var det ikke spor etter, det smakte mest salt og vann. Men kamskjellene fikk Eggen til å bli fjern i blikket.

"Dette er de suverent best tilberedte kamskjellene jeg noensinne har smakt," sa han. "Og jeg har smakt mange!”"

Nygårdshaug forholdt seg taus. På hans tallerken lå nå nemlig ishavsrøye, en vakker filet på en puré av vermicelli omkranset av en gyllenorange saus; gulrotemulsjon. Tausheten skyldtes at han allerede hadde smakt på retten, og i ettertid skulle Nygårdshaug gang på gang repetere denne sensasjonelle komposisjonen, som sammen med den uforlignelige alsace-rieslingen fra Josmeyer fikk smaksløkene til å vibrere av fryd.

Reinsdyr og hjort var det neste. Reinsdyr for Eggen, hjort til Nygårdshaug. Igjen satt herrene med kreasjoner foran seg som gjorde at de nøt i taushet. Kjøttet, mørt og rosastekt, garnityren mild og ren. Den bringebærbaserte, karamelliserte sausen til hjorten var en perfekt kontrast, likeledes solbærglacen til reinsdyrplommen. Og med vinen de hadde valgt som følge, var det ingen plass for unødig tale.

Noen ord om anretningene: Samtlige retter, sett bort fra sel-consomméen kom på rektangulære, langsmale tallerkener. Kreasjonene var anrettet med en dreven estets pedantiske hånd, og kollegene som hadde flere topprestauranter i Oslo-området friskt i minne, kunne bare nikke. Dette kunne verken Stiansen eller Hellstrøm gjort stort bedre.

Her var intet slurv. Hver komposisjon uten unødvendige, distraherende elementer.

Folkets Hus. Mat og drikke til en pris folket kunne ha råd til.

"Tre ord, Eggen?" sa Nygårdshaug endelig.

Kollegaen løftet nesen fra vinglasset, fra en Gruaud-Larose 1994, der bouqueten kunne kjennes ti centimeter over glasset; ceder, sigar, rosin.

"Konsekvens, renhet, stil," svarte han umiddelbart. "Og må jeg få lov til å legge til: Med de pengesterke turistene som Svalbard oversvømmes av, kunne eieren uten problemer ha lagt adskillig til på prisene, vinen spesielt."

"Men da hadde det vel muligens ikke lenger vært Folkets Hus," sa Nygårdshaug tenksomt.

Gjensto desserten. Eggens multer med vanilje og cognac, Nygårdshaug trilogi besto av multepanacotta, multesorbet, og vaniljemulter. Igjen denne klare renheten, smaksstyrken og konsekvensen. Ingen blanding av alt og ingenting.

Kaffen var gratis, sterk og nytraktet.

"Dette, Eggen, må vel gå rett til topps?"

"Det får vi snakke om på veien tilbake, om ikke vi, sammen med alt det gode vi har tyllet i oss, blir mat for kongen over alle næringskjeder, nemlig isbjørnen."

Det ble vi ikke.

Etter et lengre besøk i vinkjelleren, hvilket er en helt annen historie, kom vi oss trygt tilbake til Basecamp denne mainatten i arktis, der snøstormen nå var erstattet med en blek midnattssol over det polare fjellmassivet.

Flere saker på E24 Eksklusiv

LYST PÅ DESSERT? HER ER TRE GODE ALTERNATIVER: Søte sjokofristelser