Furten mat

Det måtte en smule overtalelse til for å få lokket Eggen til Drammen, men Nygårdshaug insisterte: Ettersom Drammen nå hadde lansert seg som kulturby, med blant annet en ikke ubetydelig litteratur-uke, var det en selvfølge at vi måtte avlegge stedet en visitt, for kunne vi ikke forvente at i kjølvannet av den åndelige kulturen så ville nettopp også kokkekunsten kunne stige til uvante høyder?

Det gjensto altså å se.

Brasseriet ligger helt ute ved elvekanten, der Drammenselva flyter rolig forbi, en nydelig beliggenhet, spesielt sommerstid, mente begge, men hvorfor het stedet ”Glass”? Vi kom nemlig spaserende opp Strandgaten og nærmet oss brua som forbinder Strømsø med Bragernes uten å se antydning til noe glassaktig hus, snarere så vi et firkantet, grått bygg uten et eneste vindu, der altså brasseriet skulle holde til.

Men vel innenfor døren kom glassveggene til syne: Et panorama utover mot elven og fjorden, hele glassvegger i full takhøyde, og opp til taket var det høyt! Såpass høyt at det rommet en mezzanin på toppen, og det var egentlig der vi hadde håpet å få sitte, Eggen og Nygårdshaug, denne kvelden, men så vel skulle det ikke gå. Mezzaninen, fikk vi straks forklart, var forbeholdt lukkede selskaper og måtte bestilles på forhånd.

”Maten er vel den samme,” murret Eggen mens Nygårdshaug var tydelig imponert over arkitekturen.

”Skjønner hvorfor det ikke er vinduer mot bysiden. Der er det jo gate og trafikkstøy. Her er det lyst, flott og romslig og avskjermet,” nikket han.

Vi fikk anvist et bord ved vinduet ut mot elven, fikk menyen i hende og straks la et visst skuffelsens drag seg over våre ansikter. Hvor ble det av de mange tre-retters-valgene vi hadde lest om på stedets internettside og som skulle være på menyen, som inneholdt godsaker som blåskjellfrikasse, piggvar m/trøffelskum, honningstekt andebryst, etc.?

”Den menyen er bare forbeholdt gjester, lukkede selskaper på mezzaninen,” fikk vi forklart av den unge serveringsdamen.

”Vi er altså ikke lukket nok, St. Peter vokter porten dit opp,” mumlet Eggen i et forsøk på galgenhumor i det han blunket til Nygårdshaug og satte en pekefinger på en av menyens hovedretter: St. Petersfisk stekt i bananblad.

Som sedvanlig, og for å sette tarmtottene og ikke minst humøret i sving, unte vi oss også denne gang et glass med noe godt før måltidet startet; denne gangen valgte begge chablis, en Petit Chablis Seguinot-Bordet 2005 til kr. 78 pr glass, en noe drøy pris da en hel flaske koster kr. 132 på Vinmonopolet, men dette var slett ikke noe dumt valg. Vinen var myk, men samtidig fyldig med smak av mineraler og frukt. Såpass god var vinen, og ettersom det viste seg at vinlisten var heller spinkel, at vi bestemte oss for å fortsette med denne vinen måltidet igjennom, til de fisk- og sjømatrettene vi eventuelt måtte velge.

Altså ble det meny a la carte på oss, en meny som ikke bød på de helt store overraskelser, eksempelvis fire forretter, henholdsvis hjemmelaget ravioli, pastrami-ørret, kamskjell og carpaccio av okse. Av disse valgte Eggen stekte kamskjell med blomkålpurré, rødbetsirup og blandet salat, mens Nygårdshaug gikk for Carpaccio av okse med parmesan, sitronkrem og kapers.

”St.Petersfisk?” undret Nygårdshaug mens han kikket gjennom hovedrettene. ”Er det ikke den fisken som sies å ha et fingeravtrykk av selveste St.Peter på ryggen?”

”Stemmer,” svarte Eggen. ”Den kommer i store mengder inn til norskekysten nå, takket være klimaendringene. Vanligvis holder den til i Middelhavet og lengre syd i Atlanteren. Men den skal visstnok være god.”

”Da velger jeg den som hovedrett,” sa Nygårdshaug. St. Petersfisk i bananblad med redcurry-saus, thai-grønnsaker, eggenudler og ristede mandler.

Eggen valgte en Lammecombo, braissert lammelår og lammecarrè m/pistasjkrûste, basilikumsky og risotto med grønnsaker.

Hvilken rødvin skulle vi så velge til kjøttrettene, oksecarpaccio og lam? Vi vinket til oss den unge servitrisen, men hun kunne slett ikke gi oss noe råd, men sto det ikke en anbefaling under hver av rettene i menyen? undret hun. Jo da, der sto det et par vinanbefalinger, og etter en kort og kontant vurdering ble vi enige om at en Allegrini Valpolicella Classico 2005 til kr. 335,- skulle kunne gå (kr. 110 på Polet). Vi hadde allerede på dette tidspunktet skrudd forventningenes lys og lyst ned på sparebluss i håp om positive overraskelser.

Carpaccioen og kamskjellene kom på bordet og Nygårdshaug sendte Eggen et spørrende blikk:

”Sto det ikke i menyen at det skulle være parmesan til carpaccioen? Jeg kan ikke se noe annet her enn ruccola og noen knøttsmå kapers, samt dette i midten, sitronkrem?”

Eggen trakk på skuldrene i det han konsentrerte seg om sin egen rett: Et par-tre lunkne kamskjell flankert av en halv teskje blomkålpurré, noen striper rødbetsirup og – ruccola.

Vi hadde verken fått brød eller smør på bordet, og etter en høflig forespørsel ble det, etter enn viss tid, brakt oss fire små lofflignende skiver og noen ørtynne flak smør i en skål.

Vi åt i taushet, og kort fortalt: Dette var bedrøvelig. Kamskjellene var som sagt lunkne, blomkålpurrén kald og rødbetsirupen uinteressant som kontrastering. Oksecarpaccioen svømte i en sjø av tam olje og sitronkremen oppførte seg sammen med dette som om den led sin død i stillhet. Det meste smakte – ruccola.

Eggen og Nygårdshaug, som ellers gjerne kunne føre livlige og lystige samtaler spekket med underfundigheter, krydret med det vi selv syntes var treffsikre replikker under våre måltider, var nå blitt merkverdig tause. Vi drakk vår vin, nikket og betraktet omgivelsene og da hovedrettene ble plassert foran oss ble vi lenge sittende og bare se.

”Eggen,” sa endelig Nygårdshaug. ”Om du ved synets hjelp skal karakterisere disse rettene, fisk og lam, som vi nå har foran oss, hvilket ord vil du da velge?”

”Furten,” kom det kontant fra Eggen. ”Disse rettene ser rett og slett furtne ut, og det har de så men rett i å gjøre. I utgangspunktet gode råvarer presentert på en aldeles håpløs måte.”

Og bedre karakteristikk kunne neppe gis, derfor ser vi ingen grunn til å utbrodere dette mer enn høyst nødvendig: St. Petersfisken ble servert i et svartsvidd bananblad, utkokt og løs, og hvilte på en smakløs grøt av curry/oljeblandede thaigrønnsaker(?) nudler og – ruccola. Lammet var grått og kaldt, smaken av basilikumsky fullstendig fraværende og pistasjkrûsten uegnet som kontrastering, risottoen halvlunken. Det som derimot var friskt og fint var – ruccolaen.

Begge hadde nå lyst til å avrunde dette måltidet raskest mulig, så vi tømte vinglassene fortere enn vanlig og ba om en dessert-anbefaling. Servitrisen mente at crême brulée var svært populært(!) og Eggen slo straks til. Nygårdshaug forhørte seg om oster, og kokken måtte trå til. Hun nevnte fire oster, og Nygårdshaug nikket. Til desserten og osten våget vi ikke be om noen vinanbefaling av fare for å pådra oss regninger fra byens glassmestre, så vi holdt oss til det lille som var igjen i vannmuggen.

Rett skal være rett: Osten som kom på Nygårdshaugs fat var vellagret og holdt riktig temperatur. Det var gavmilde stykker av to franske: Chevre og en Epoisses fra Burgund og to italienere, Gorgonzola og Taleggio, en semi-soft, rødkitt, kumelkost fra Lombardia. Dette var for Nygårdshaug måltidets ubetingede høydepunkt. Eggen, derimot, opplevde nok en nedtur: Bruléen ble servert på en vid skål, var flat, kald og med en mislykket myk karamellhinne.

"Sikkert veldig populært med slike flate brûleer her i Drammen,” sa Eggen sarkastisk da vi reiste oss fra bordet. Regningen kom på drøyt 1600 kroner. Omtrent det samme som på et annet brasserie vi nettopp hadde besøkt og som lå et lysår foran i kvalitet og raffinement.

Vi spaserte sakte over brua bort til jernbanestasjonen.

”Her,” sa Nygårdshaug og pekte, tydeligvis ivrig etter å finne et annet samtaleemne enn det nylig avsluttede restaurantbesøket. ”Omtrent her var det Theodor Portaas parkerte sykkelen sin da han kom fra Mjøndalen for å hamstre godt drikke.”

”Hæ!?” Eggen var ikke helt med, men etter noen sekunder kom det: ”Å, ja, Herman, ja. Herman Wildenvey.” Så slo han ut med armene på typisk Eggenvis og siterte med patos den store poetens ord utover den frostdampende Drammenselva:

”En tusenårig alkymist Som gjør gull igjen langs gren og kvist!”

På denne måten glemte kollegene raskt et nokså bedrøvelig restaurantbesøk.

Les også Eggen og Nygårdshaugs manifest

For mer matstoff kan du besøke Peppernet.