General Motors på fallrepet

De dager man kunne uttale at "hva som er bra for General Motors er bra for de Forente Stater" synes langt vekke. Obama ønsker neppe en styrt avvikling eller radikal omstrukturering av de Forente Stater.

Det har vært klart en stund hvor det bar hen, og saken har vært kommentert av mange. Likevel knytter det seg en del myter og misforståleser til hvorfor det har gått som det har gjort.

For det første har vi den myten at GM ikke har laget de bilene amerikanerne vil ha. Det er ikke riktig; GM har nettopp laget biler som amerikanere vil ha; eneste feilen måtte være at kvalitet og pris kanskje ikke var på høyde med hva Toyota kunne prestere.

Amerikanerne er ikke interessert i å kjøre rundt i biler som ser ut som overbygde motorsykler og går på batteri. Amerikanere vil ha store, romslige biler hvor man sitter bekvemt og kan akselerere fort på motorveien.

Det er ikke særlig overraskende, all den stund bensinprisen er ca. en-tredjedel av hva den er i Europa. Jeg skulle tro nordmenn flest hadde kjørt rundt i slike biler hvis bensinpris og bilavgifter var på samme nivå her i landet som i Amerika.

En helt annen sak er at både amerikanere og andre kanskje burde kjøre rundt i biler som bruker mindre bensin enn de bilene de er blitt vant til, eller til og med slutte å bruke bensinbiler i det hele tatt. Kan hende ønsker Obama at utviklingen går i den retning, men det får han neppe til uten at den amerikanske bensinpris når europeiske høyder og vel så det. Om han får amerikanere flest og deres representanter med seg på den ferden gjenstår å se.

Men hvis da GM lager de bilene amerikanerne vil ha, hvorfor går det da så ille med dem? I fjor sommer, da oljeprisen var bortimot 150 dollar, begynte mange amerikanere å få et litt annet forhold til de store bilene sine. Ut på høsten kom så den økonomiske nedturen, og den gikk utover kjøp av biler og andre varige forbruksvarer. Begge deler rammet GM særdeles hardt.

GM har i årenes løp pådradd seg store faste kostnader i form av sjenerøse pensjoner for sine tidligere ansatte og høye utgifter for helseforsikring. For et par år siden leste jeg i New York Times at GMs utgifter til helsestell var høyere enn deres utgifter for stål. Det er en ganske oppsiktsvekkende informasjon om en bilprodusent.

Da kommer vi til det andre poeng, som ikke er blitt særlig fremhevet i debatten, GM som en velferdsstat i staten. GM i sine glansdager var raus, betalte høye lønninger og hadde sjenerøse pensjons- og syketrygdeordninger.

De amerikanske bilarbeidere var godt organisert og ble en lønnsadel. De utenlandske bilprodusentene skydde deres fagforeninger som pesten og etablerte seg i delstater hvor arbeidskraften ikke var organisert, slik at de kunne holde lønns- og trygdekostnader nede. Det ble en viktig konkurransefordel i forhold til de tradisjonelle bilprodusenter i Detroit.

Nå er vi kommet dit hen at GM ikke lenger har råd å være en velferdsstat i staten. Obama har gitt GM klar beskjed om å kutte sine kostnader, og arbeidskostnader er ikke unntatt, selv om han nok står i en viss takknemlighetsgjeld til de amerikanske fagforeninger. Nylig kom GM frem til enighet med bilarbeiderforeningen om lønn på 15 dollar i timen. For ikke lenge siden ville det vært utenkelig.

Vi har en del å lære av dette. For det første er det en påminnelse om at grunnlaget for velferdsstaten er et lønnsom og produktivt, markedsorientert næringsliv. Uten det fundamentet faller velferdsoverbyggingen sammen som et korthus.

Vi trenger ikke gå lenger enn til Sverige for å se det scenariet utspille seg. I takt med hvordan Sverige har sakket akterut i forhold til andre rike land har svenskene vært nødt til å kutte i sine velferdsordninger. De har individualisert sine pensjoner et stykke på vei og redusert deres verdi.

Norge kan flyte en stund til på oljen og forestillingen om ubegrenset rikdom, men den tid man blir nødt til hardhendte prioriteringer vil komme like sikkert som natten følger dagen.

Det andre vi kan lære av dette er at i den grad man skal koste på seg velferdsordninger som pensjoner og syketrygd, bør disse være universelle og ikke tilknyttet enkelte bedrifter. Ingen enkeltbedrift er unntatt fra den risiko å bli utkonkurrert og til slutt å havne i skifteretten. Når så langt kommer, blir det smalhans for dem som er avhengig av bedriften for pensjon og helseutgifter.

Videre kan man si at hvis slike forpliktelser ivaretas av staten, blir risikoen mindre for at en enkeltbedrift må legge inn årene. Sett i det perspektiv blir velferdsstaten også en velferdsordning for bedriftene og forbedrer deres sjanse til å overleve i dårlige tider. Dette har de mest oppegående blant amerikanske foretaksledere allerede sett og arbeider derfor for og ikke imot et allment, offentlig finansiert helsevesen.

Til forsiden