Gjerrigknarkens trøst

"Arakataka" ... låter det ikke litt som en maskingeværsalve i et tegneserieblad? En noe urovekkende tanke når man sitter og spiser bak store vinduer ut mot gata. Men her, i Mariboes gate vis-à-vis Rockefeller, er vi på trygg litterær grunn. Aracataca (med c) er en mellomstor by i Magdalena-distriktet i Colombia, mest kjent som fødebyen til forfatteren Gabriel García Márquez.

Hva denne hommage har på Oslos østkant å gjøre er mer dunkelt, men navnet er fint og lett å huske. Det slår i hvert fall mer spekulative etableringer av typen Hemingway Café eller Nichol & Son.

— Men du Nygårdshaug, sier Eggen plutselig, — det er da ikke noe spising å snakke om hos Márquez? Såvidt jeg kan huske skriver han bare om kjønnsdrift?

— Du sier noe, svarer Nygårdshaug. — Jeg mener å huske at hovedpersonen i Kjærlighet i koleraens tid spiser noen blomster, men det blir han bare syk og kaster opp av.

— Det spørs om ikke et bordell hadde kledd navnet bedre, sier Eggen, med tanke på Nobelprisvinnerens senere produksjon.

Da smiler Latinamerika-kjenneren lurt: — Det er ikke uvanlig, sier han, — at det beste spisestedet i søramerikanske småbyer nettopp er horehuset.

Restaurant Arakataka vil nok aldri motta Nobelprisen i gastronomi. Men for en gangs skyld har det heller ikke vært tanken. Arakataka fyller en viktigere funksjon: I seks år har stedet jevnt og trutt servert mat fra et godt, moderne og oppfinnsomt kjøkken til priser for folk flest. Du trenger ikke representasjonskonto her.

En treretters meny til 289 kroner er vanskelig å slå. Eller fem retter til kr 389, med en tilhørende vinpakke til 349 kroner. Det er ordentlig mat og ordentlig vin, men det er kokkekunst basert på rimelige råvarer eller forholdsvis små porsjoner. Arakataka kan rett som det er diske opp med retter som ville kostet det dobbelte andre steder, og gjøre det godt.

Nygårdshaug har aldri vært her før, men Eggen er godt kjent i lokalet og har ikke gått skuffet herfra — ikke engang på kvelder da det har vært så fullstappet og støyende at servitørenes muntlige menypresentasjon har vært rene pantomimeforestillingen. (Prøv selv å mime "Andebryst med foie gras-krem, fiken og tamarindsyltet shiitake-sopp" en gang. Det går, men tar litt tid.)

Hjørnelokalet får mye lys en fin vårkveld, og det er holdt i sobert svart — uten duk og med papirservietter, men med en enkelt vakker rose i en liten vase på hvert bord. Den lange, lekre bardisken tilbyr et godt utvalg cocktails, også de hakket rimeligere enn andre steder. I bakgrunnen summer i all sin slepne perfeksjon Miles Davis’ Kind of Blue fra 1959, som så småningmom blir avløst av The Smiths. Det er søndag og alvorlig glissent på Arakataka — er stedet ikke "in" lenger?

Som aperitiff velger vi champagne, og får en André Clouet Silver blanc des noirs (altså champagne på pinot noir, kr 96). Av denne kan man få en helflaske til kr 399, og det må være av de rimeligste sjampis-kjøpene i Oslo. God er den óg.

Vi har lyst på dagens femretter med hovedvekt på fisk, og istedenfor vinpakke vil Eggen gjenta suksessen fra sist. Da serverte de ham en formidabel riesling: Zeltinger Sonnenuhr Auslese trocken 1994 fra kultprodusenten Markus Molitor. Denne vil vi ha i reprise. De tar kr 529 for flasken, og til polpris på 237 kroner er det en veldig god deal. Det er en superkonsentrert, kraftig mineralsk riesling, knusktørr, gyllen og aromatisk, med så mye krydder og sitrus per munnfull at den får være med oss helt til ostetallerkenen, som den nesten greier å bære.

Nygårdshaugs fordums fordommer mot rieslinger begynner å forstumme: Så sent som dagen før knekket vi en virkelig god Zind Humbrecht Turckheim fra hans egen kjeller. Og denne vinen gjør ham stum av glede.

— Vet du det, forteller Eggen, — at jeg satt og drakk denne rieslingen for tre uker siden med en venn som bor i USA? Og jeg fikk nettopp en entusiastisk mail fra ham, der han forteller at han har greid å oppspore vinen hos en forhandler i Indiana.

— Så nå synes du tyskerne burde gi deg Jernkorset eller noe slikt?

Forretten vår er stor til å være Arakataka. Det er vårens norske asparges, kald men perfekt kokt, servert med oppskåret serrano-skinke, litt blandet salat og en steinsopp-hollandaise. Markante syrer balansert med godt spansk svinefett, der den subtile steinsopparomaen i sausen gir et interessant løft.

— Veldig godt, sier Nygårdshaug. — Holder de dette nivået til den prisen, har jeg fått meg en ny yndlingsrestaurant.

De gjør det ikke helt. Neste rett er et par småstykker stekt havabbor med fennikel, persille, fevebønner og sukkererter, en liten pastinakk-chip som pynt, servert i en oksekraft forsterket med skalldyr og med en liten klatt brandade, en puré av potet og klippfisk. Den siste er hakket for salt, som det ofte blir med brandade. Klippfisken er en lumsk råvare.

Så får vi stekt fisk nok en gang, nå et stykke kveite. Og en ny potetpuré, skjønt denne kaller de en "potetkompott". Det er nypoteter moset med skall og det hele, sammen med sitron og dill. Fisken hviler i en rødvinssaus på en soppblanding som blant annet skal innholde shiitake; vi oppdager bare sjampinjonger. Fisken er litt for hardt stekt, er blitt tørr og har fått forkullede områder på overflaten.

I og for seg er det god mat, gode smaker og råvarer, men det er noe visst fantasiløst i å servere to så like retter på rad. Og brent mat er og blir brent.Ostetallerkenen er utmerket. De har åpenbart greie på ost her. Vi får et stykke godt modnet camembert, en nydelig klokkeklar chevre som er så godt moden at den må serveres på en skje, samt en spansk blåmuggost som er ny for oss. Det er en Valdeon fra La Mancha, Don Quixotes hjemtrakter, kraftig nok til å være interessant men ikke en ost som får gjestene til å krangle. Fourme d’Ambert er en god parallell. Litt nøttebrød og en skje med aprikos/pistasjekompott følger med. Vi avslutter den eminente rieslingen til dette, og er enige om å møte Markus Molitor igjen snart.

Til desserten velger vi et glass Eiswein fra Østerrike, Weinrieder 2005. Enda en riesling, med andre ord. De tar kr 66 pr glass, igjen sympatisk for en vin som koster 250 kr halvflasken på polet.

— I Jay McInerneys siste bok om vin, forteller Eggen, — har han et par kapitler under overskriften "How To Impress Your Sommelier". Folk flest er livredde for sommelieren, vet du. Han kan ruinere deg hvis du ikke er oppmerksom, eller han kan få deg til å føle deg som en dust fordi du ikke kan fransk.

— Så hva er McInerneys oppskrift, da?

— Tyske rieslinger med kjempelange navn, og østerrikske dessertviner. Slike bestillinger får sommelierens hjerte til å slå fortere. Og nå har vi fulgt den til punkt og prikke.

Dessert er en hvit sjokolademousse som serveres med pasjonsfruktsorbet, jordbær marinert i mynte og en saus som inneholder innkokt appelsinjuice og pasjonsfrukt. Moussen er mild og deilig, men Nygårdshaug synes desserten som helhet blir i sureste laget:

— Veldig bra sorbet og mousse, men sausen er det for mye av, og det blir altfor surt. Sausen minner mistenkelig om Sana-Sol. Jordbærene orker jeg ikke å smake på en gang.

— Vi er i mai måned?

— Nemlig.

Men det er først når kaffen kommer på bordet at herrene føler at man disser den store forfatter.

— Hør her, Eggen — det går simpelthen ikke an å kalle opp en restaurant etter en by i Colombia og servere så dårlig kaffe! Den er sur, bitter og jævlig. Hva tror du Márquez hadde sagt til dette?

— Tja, noe sånt som "Samma faen det, bare jentene er pene"?

— Vår servitør har skjeggstubber, Eggen. Du trenger briller.

Man får kanskje hva man betaler for på Arakataka også. (Åpenbart også språklig: det er mange stave-, språk- og orddelingsfeil i menyen, så mange at verket bikker fra det sjarmerende til det sjenerende.) Det glapp litt denne gangen, men når det gjelder pris kontra kvalitet vil vi fortsatt hevde at stedet er noe av en perle. Og NB: litt smisking og et par kvalifiserte vinspørsmål kan føre lenger enn du tror. Her har de mye god vin.

Les også Eggen og Nygårdshaugs manifest

For mer matstoff kan du besøke Peppernet.