Harry kuvert?

Et av Europas fremste funkis-byggverk, tegnet av arkitekten Lars Backer og ferdigstilt i 1929 ligger vakkert plassert høyt oppe i åsen over Gamlebyen.

Klarværet denne tidlige vinterkvelden med havet av storbylys nedenfor gir full uttelling for Eggen og Nygårdshaug, som denne kvelden i sitt overmot har brakt med seg yndefulle forsterkninger til oppdraget med å utforske kokkekunstens tilbud og tilstand i det høyere lag av troposfæren, nemlig kvinnene Edith Rinkel og Miranda Herrera; både de beste og de vakreste blant oss, blir det hevdet av de som kjenner den nyere litteraturens ikoner.

Nygårdshaug ble stående og peke nedover mot Gamlebyen idet han forsøkte å vise Eggen hvor han hadde hatt sin skrivestue på et loft for en del år tilbake med utsikt nettopp mot denne åsen.

”Visste du, Eggen,” sa han, ”at der nede fra og opp hit går flere idylliske stier, og at salig Aksel Sandemose hadde en yndlingsplass her nede i lia hvor han satt og koste seg med noe godt på en flaske mens han filosoferte over tilværelsens elendighet?”

”Neppe noen edel bordeaux,” kom det fra Eggen mens han geleidet damene inn hovedinngangen.

Spisesalen var virkelig en spisesal i ordets rette forstand: Stor, vid og lang med anselig takhøyde, bord med hvite duker på rekke og rad, oppstilt med militær presisjon; her innbød ikke atmosfæren akkurat til lun intimitet, snarere kaserneaktig høylytthet. Men slik måtte det være: Dette rommet var helt i stil med arkitekturens ide: Funksjonell og praktisk.

Vel til bords ilte kelneren straks til. Han kunne fortelle at restauranten bød på både en a la carte-meny, samt en chefs meny som ble satt opp hver morgen ut fra dagens tilgang på råvarer; i utgangspunktet seks retter til en pris av kr. 550,-.

Men gjestene sto fritt i å velge bort noen retter. Prisen ble da redusert deretter. Om vi ønsket en aperitiff før maten? Det gjorde vi, og ettersom damene slett ikke hadde noe imot Eggens og Nygårdshaugs preferanse for champagne, bestilte vi fire glass Arnould Grand Cru Blanc de Noir til kr. 90,- pr. glass.

Såpass god var denne champagnen, frisk og med en elegant syrestruktur, at vi etter hvert også bestemte oss for hele flasken slik at den kunne følge oss til forrettene.

En hel flaske kostet kr. 560,- , hvilket lå godt under en tredobling av polprisen, der den kostet kr. 236,-. Sympatisk, mente alle fire.

Etter en kort rådslagning ble konsensus oppnådd. Vi tok hele 6-retteren.

En italiensk-inpirert rett kom først på bordet: Bresaola med taleggio og en søtlig druemost. Bresaola er lufttørket oksefilet i tynne skiver og taleggio en bløt kumelk-ost fra Lombardia.

Retten var grei nok, ikke spektakulær, og Nygårdshaug mente at den ørlille stripen med saussødme ikke var nok til å kontrastere den litt mektige ost/kjøtt-blandingen. Imidlertid viste det seg at champagnen som fulgte oss til denne retten, matchet ypperlig.

Neste rett: Spinatsuppe med einerrøkt ørret, pepperrotblandet crème fraîche og krutonger. Et av måltides absolutte høydepunkter; suppen fyldig og varm og det lille stykket av ørret spisset den fint.

”Krutongene er kanskje litt vel bløte, har nok ligget for lenge i suppen før servering,” mente Edith Rinkel.

”Dessuten burde vel crème fraîchen vært dandert som en topp på suppen, og ikke blandet inn,” supplerte Miranda, og Eggen og Nygårdshaug nikket enig. Igjen viste champagnen sin berettigelse; denne Pinot Noir-baserte drikken fra Arnould løftet det hele.

Vi hadde altså bestilt 6-retteren, men denne gangen valgte vi ikke vinmenyen som restauranten hadde satt sammen til rettene; dette ut fra tidligere ikke helt heldige erfaringer, for å uttrykke oss forsiktig, men også fordi vi denne gangen var fire stykker og således kunne by opp noen hele flasker til dans. Vinmenyen ble derfor studert grundig, ikke det store utvalget, men tilfredsstillende sett ut fra det faktum at spennvidden i kvalitet var stor, fra helt enkle viner, via et lite mellomsjikt til eksempelvis en Chateau Haut Brion 1997 til kr. 2480,- , hvilket ikke er store påslaget ut fra polets priser.

Prisnivået var altså sympatisk, med et snitt på ca. to og en halv polpris for viner i mellomklassen. Til fiskeretten, dampet lange med aspargesrisotto og baconstekte broccolismuler, valgte Nygårdshaug ut en rimelig sancerre, en Henri Bourgeoise Sancerre Grande Reserve 2005 til kr.475,- (165,- på Polet). Grønngul i fargen med fin fylde og duft av mineraler og eple; den viste seg perfekt til langen.

Det lille fiskestykket, pent pakket inn i noe grønt, spinat? var comme çi, comme ça, greit nok, men kunne nok ha vært jekket litt opp med litt mer fasthet og et streif av salt.

”Skulle det ikke være asparges-risotto,” undret Nygårdshaug mens han pirket litt rundt i risen. ”Kan dere finne noe asparges her?”

Det kunne de, noen få biter, og det viste seg sannelig at også Nygårdshaug fant en liten bit av det grønne. Risottoen, med eller uten asparges, var imidlertid god.

Eggen var på dette tidspunkt inne i en fordypende samtale med Edith Rinkel om fiksjonsbiografiens berettigelse, mens Miranda Herrera og Nygårdshaug beundret et større lerret på en av veggene: Kunst signert Magne ”Aha” Furuholmen.

Til neste hovedrett hadde Eggen plukket ut en Feraud-Brunel Gigondas 2003, fra Rhône, en smaksrik og kraftig vin med mørke blåbærsolmodne kirsebær i smak og duft. Pris 630,- her, 230,- på Vinmonopolet.

”Oksemørbrad, haricots verts, sopp/løk-duxelles, rødvins-glasserte sjalottløk og pommes Anna.” Kelneren kom med neste hovedrett.

”Hva?” utbrøt Nygårdshaug. ”En harry kuvert?”

”Det var nok haricots verts,” beroliget Eggen etter å ha tenkt seg litt om og som hadde oppdaget at Nygårdshaug hadde som vane, når han fant det opportunt, å påberope seg en viss aristokratisk tunghørthet. Men denne gangen hadde faktisk også de andre hørt kelneren presentere en `harry kuvert` noe som bare berodde i temporær slapp tungeføring fra en ellers utmerket kelner.

Sjalott-løken var nydelig med stor sødme og var en fin kontrast til kjøttet, men Edith Rinkel mente at potene knapt kunne kalles Anna, men snarere rösti, hvilket de andre tre straks sa seg enige i. Retten som helhet var igjen grei nok, ikke spesielt spennende, men for all del: Velsmakende. Vinvalget var igjen en innertier.

Vi hadde beholdt litt av rødvinen til den femte retten: Kreminnpisket roquefort m/aprikospuré, nøtte/frukt-blanding og bananbrød.

Lekkert anrettet, men som Eggen sa: ”Roquefort som ikke er tuklet med, er nå allikevel best.” Og puristen Nygårdshaug kunne bare nikke bekreftende.

”Dessuten,” kom det nærmeste unisont fra Miranda og Edith, ”ble det vel litt mye aprikos når de også blandet det inn med nøtter!”

Det begynte å dra på seg, men fremdeles gjensto en rett, desserten. Dette var moccamousse-kake, kokossorbet og friske bær. Og siden vinvalget vårt denne kvelden hadde vært spesielt vellykket, unte vi oss nå et glass recioto til desserten: En Accordini Recioto Classico Acinatico 2003 til kr. 90 pr. glass (flaske 250,- på Polet), bløt, fruktig med anstrøk kryddertoner. Om desserten var det ikke annet å si enn at den var ordinær, igjen: Greit nok, men intet mer.

”Hva kan en si?” undret Nygårdshaug ved kaffen som neppe var nytraktet; lunken og besk som den var. ”Storkjøkken med en snev av eleganse?”

”Dette er jo et av etablissementene til en restaurantkjede bestående av Lofoten, Matfinken og Dyna Fyr, drevet av Bjørn Tore Furuset,” svarte Eggen. ”Og har de ikke også fått opsjon på restaurantene i vår fremtidige opera?”

”Jovisst,” svarte Nygårdshaug. ”Og dette med kjeder i restaurantbransjen vekker min skepsis.”

”Vestiga terrent. Latin og betyr sporene skremmer,” nikket Eggen. ”Middelmådighet kan bli det langsiktige resultatet. Akkurat som her.”

Les også Eggen og Nygårdshaugs manifest

For mer matstoff kan du besøke Peppernet.