Heltene i direktoratene

Janne Sollie er direktør i Statens Naturforvaltning, og hun prøver å gjøre det hun er ansatt for, nemlig å sikre naturinteressene. Det medfører at hun for eksempel mener at det er uheldig at laksenæringen selv skal rapportere om antall lakselus, og at oppdretten av laks har vært skadelig for villaksen. Laksoppdretterne synes Sollies meninger er avskyelige, og heldigvis for dem så direktøren i Statens Naturforvaltning upopulær en rekke steder.

Tidligere har olje- og energiminister Terje Riis-Johansen uttalt at hvis Sollies direktorat hadde ligget under hans departement, ville hun vært strupet. Høyres leder Erna Solberg også funnet Sollie uspiselig, og har påstått at hun ”opptrer som en stat i staten ” (Erna Solberg til NRK 01.09.2009). Riksantikvaren – Jørn Holme – får også høre at han går langt utenfor sitt mandat, som er å ta vare på kulturarven. Oslos plan- og bygningssjef, Ellen de Vibe, liker ikke at Riksantikvaren tar jobben sin 100 prosent på alvor.

Det disse sakene illustrerer er at mange norske politikere har problemet med at skillet mellom embetsverket og deres egen profesjon opprettholdes, det de bedriver er egentlig ikke noe annet enn å angripe selve rammeverket for rettsstaten. Det kan høres ut som alt for store ord, men dessverre har de sin forankring.

Det finnes en rekke tilsyn i Norge, de er stort sett direktorater. De ligger under sine respektive departementer, men de er ikke politiske sekretariater slik altså departementene i større grad er. Ingen av de ansatte i et direktorat byttes ut ved regjeringsskifter, og ideen med direktoratene er at statsforvaltningen skal holde avstand til politikken. Autoritære systemer er ofte kjennetegnet av at borgernes rettigheter behandles vilkårlig og at embetsverket – eller det vi ofte kaller byråkratiet – er politisert.

Det er nettopp fraværet av denne politisering, og praksisen med gi embetsverket selvstendighet er en av de komponentene i vårt samfunn som gjør at vi kan bruke beskrivelsen ”rettsstat”. Norge er som politisk system komponert over formelen med en tredeling av statens makt. Den er delt i en lovgivende makt, en dømmende makt og en utøvende makt, og de tre ulike statsmaktene skal føre kontroll med hverandre. Dette er åpenbart fornuftige prinsipper, man kan bare besøke stater der disse idealene ikke er oversatt til praksis, for å se hvordan det går.

Den personen som gir ryggdekning til Sollie og Holme er Erik Solheim. I den tidligere lederen av Sosialistisk Venstreparti ser det altså ut til å gjemme seg en knallhard forsvarer for de liberale rettsstatsprinsippene. Det er nemlig han som har både Direktoratet for Naturforvaltning og Riksantikvaren i sin portefølje.

Da kan det være interessant å tenke over at den forrige riksantikvaren Nils Marstein i sin tid ble svært strengt styrt i en rekke saker, av daværende miljøvernminister Børge Brende. Brende som jo er Høyremann skulle man tro var en sann forsvarer av disse prinsippene, men det viste seg altså å ikke holde stikk. Deprimerende, men sant.

Det kan virke som et paradoks at det er en SVer som nå forsvarer de mest fundamentale prinsippene vårt samfunn hviler på, mens høyrefolk og senterpartister foretrekker politisering. Men kanskje er det slik det er blitt, at skillelinjene nå går andre steder. Kanskje følger de rett og slett personene?