Innvandrere på sosialen

I 2009 var arbeidsledigheten i Norge totalt sett på 2,9 %. Fine tall midt i en global finanskrise. Men for våre nye landsmenn fra Afrika var arbeidsledigheten mellom fire og fem ganger høyere, viser tall fra Statistisk Sentralbyrå.

Å komme til Norge må være en forunderlig opplevelse for mange flyktninger. For en del av dem bærer det rett på skolebenken i to år for å gjennomføre det såkalte introduksjonsprogrammet, dette for å lære norsk og for å få kunnskaper om landet vårt. I utgangspunktet en velment ide.

Men er to år på skolebenken sammen med andre utlendinger en egnet start på integreringsprosessen og dermed muligheten til å skaffe seg jobb? Kan vi heller begynne med å gi disse menneskene oppgaver i arbeidslivet? Vil de på den måten raskere skaffe seg relevant kompetanse? Og nye bekjentskaper? Og også knytte nyttige kontakter for dermed å komme i betraktning neste gang denne arbeidsplassen skal ansette nye folk? Kan de få undervisning i språk og kultur på kveldstid?

Også fullt ut friske og arbeidsføre nye landsmenn får sosialhjelp hvis de ikke skaffer seg jobb etter endt introduksjonsprogram. Det skulle bare mangle. Alle i Norge skal ha nok å leve av. Men hvis målet er integrering og yrkesdeltagelse, hvorfor betaler vi da ut sosialhjelp uten å kreve noe tilbake? Kunne vi har gitt dem andre insentivordninger som gjorde det mer mulig og fristende å delta i yrkeslivet enn å motta stønad? 50 000 somaliske innvandrerne i Minnesota kom raskt i jobb, i motsetning til slektningene deres i Norge.

I fjor ga somaliske Amal Aden ut boka "ABC i integrering. 111 gode råd om hvordan alle kan bli fullverdige borgere i det norske samfunnet". Aden er i særlig grad opptatt av integrering av afrikanere. Hun sier det er uheldig for integreringen at sosialkontoret gir penger uten å forvente noe tilbake:

"Det er ikke bare nyankomne flyktninger som sliter med å integreres, også flyktninger som har bodd mange år i Norge får sosialpenger/trygd av NAV uten at det blir forventet at de gjør noe tilbake for samfunnet. Jeg tror integreringen ville ha gått bedre og at samfunnet hadde spart penger hvis det hadde kommet krav om at flyktningene måtte gjøre noe tilbake, ikke bare få utbetalt penger. Jeg mener at selvfølelsen til alle blir bedre hvis man føler seg nyttig, ingen blir integrert hvis man hele tiden holder seg inne i en leilighet eller bare er sammen med andre som snakker morsmålet. Alle som mottar sosialhjelp ut over tre måneder må møte opp for forefallende arbeid, skole eller kurs."

Sosialhjelp gir smør på brødet, klær på kroppen og lys i lampa. Men det gir ikke det våre nye landsmenn fortjener og trenger: utvikling, kompetanseheving og positive bekreftelser. Tvert imot vil sosialhjelp kunne oppleves som fornedrende og passiviserende for en som er frisk og arbeidsfør.

Journalist Gerhard Helskog ga i 2008 ut boken "Innvandrernes supermakt". I den beskriver han hvordan systemene i USA er bygget opp slik at nye flyktninger straks blir hjulpet ut i jobb. "Mens Europa behandler innvandrere som sosialklienter, tar USA for gitt at de som kommer er driftige mennesker, som kan forsørge seg selv og bidra med mye," skriver Helskog. Særlig viser han til eksempler på hvordan de nærmere 50 000 somaliske innvandrerne i Minnesota raskt kom seg i jobb, og dermed ble de både integrert og selvhjulpne. I motsetning til slektningene deres i Norge.

Det interessante med denne sammenlikningen er ikke først og fremst det politiske poenget i at USA har løst disse utfordringene bedre enn oss. Det som bør inspirere til refleksjon er at en større andel av de enkeltmenneskene som skal hjelpes og ivaretas har fått bedre og verdigere liv i USA enn i Norge.

Våre nye landsmenn har krav på respekt og omsorg. I det ligger det også at vi må vise at vi har tro på dem. Så lenge sosialhjelp er det eneste vi tilbyr en stor del av våre nye afrikanske venner, har både storting og regjering i Norge helt klart noe å lære. Også av USA.