Bønder: Mer penger og fortsatt krise

Bjarne A. Undheim har allerede fått medlemmene mot seg. Denne uka sa han at Staten måtte legge minst en milliard på bordet for at bøndene skulle ha noe å forhandle på. Det var en mildest talt uheldig uttalelse, ettersom bøndenes krav var på 3,3 milliarder.

Les om tilbudet: Staten tilbyr bøndene 1,6 milliarder kroner

I dag satt Undheim på pressekonferansen som en kuet hund og trommet nervøst med føttene. En økt inntektsramme på 1,6 milliarder er vanskelig å klage på. Likevel vil mange av Undheims medlemmer fortsatt være rasende.

Bøndene har en gjennomsnittsinntekt på 165 000 kroner. Det skal mer enn 25 400 kroner pr. årsverk, slik statens tilbud er beregnet å innebære, for å løfte dem opp til et rimelig nivå. Undheim sitter i en skikkelig kattepine.

Dagens Næringsliv skriver at hvert gårdsbruk her i landet får 400.000 kroner i støtte. Og likevel tjener norske bønder mindre, og jobber atskillig mer, enn folk flest.

Hvordan kan et slikt system være mulig? Hvor i all verden blir det av penga? De kommer i hvert fall ikke fram til bonden.

Det norske folk og bøndene burde ha en felles interesse. Det er å få en bred gjennomgang av hele systemet for jordbruksstøtte. Slik det er i dag blir bøndene seigpint, til en høy pris for skattebetalerne.

Det minste norske skattebetalerne burde kreve, var at pengene kom fram til riktig adressat. Pengene kommer ikke fram til bonden. Åtte av ti nordmenn ønsker landbruk på nåværende nivå. Men åtte av ti ønsker neppe et system der støtten forsvinner på veien og reduseres til en skammelig lav årslønn, når den endelig når bonden.

Matvareprisene øker over hele verden. Det er bakgrunnen for at Statens tilbud i år legger stor vekt på målpriser, og mindre på direkte overføringer. Det er også lagt opp til en større utredning om markedsordningen for kjøtt og egg. Nytt er også at det åpnes for justeringsforhandlinger til høsten, dersom kostnadsveksten blir stor for bøndene. Den spiste som kjent opp det meste av fjorårets oppgjør.

Mens Undheim så direkte plaget ut på pressekonferansen var Småbrukarlagets mann Ole-Anton Teigen friskere i tonen. Som en sinna terrier gjøv han løst på tilbudet. Men denne terrieren er liten, med 7500 medlemmer bak seg. Bondelagets Undheim har på sin side 61 000 medlemmer.

Les forrige Ørjasæter-kommentar om landbruket: Bøndene må splittes

Les Torbjørn Røe Isaksen om at politikerne kveler landbruket

Hvorfor skal vi byfolk susidiere landbruket? Fordi vi vil ha norsk mat? Eller fordi vi vil ha et vakkert land med levende og velpleide bygder? Det er to helt forskjellige mål, som vil kreve ulik innretning på oppgjøret. Mest mulig norsk mat krever industriell produksjon. Et vakkert land med velpleide bygder krever støtte til familiebruket med beitedyr.

Både bøndene og skattebetalerne fortjener et svar på hva staten egentlig vil, på lengre sikt. Skal vi fortsette å ha norsk landbruk? Og hva slags landbruk vil vi egentlig ha? Mer enn noe annet trenger vi en bred gjennomgang av hele systemet, og en skikkelig offentlig debatt. Vi trenger en bred gjennomgang av hele systemet.

Dagens Næringsliv og Finansavisen skriver jevnlig om norske bønder, og ønsker kraftig reduksjon i landbruksstøtten. Distriktenes riksavis Nationen, som er eid av landbrukssamvirket og Bondelaget, står på den andre enden av skalaen.

Det er på tide at alle vi andre også engasjerer oss. Skattebetalerne betaler en høy pris for at bøndene skal fortsette å seigpines. Statens tilbud forandrer ikke på de grunnleggende problemene i norsk landbruk, som er manglende politisk prioritering av hva slags landbruk vi vil ha.

Nå skal det forhandles. Men hva er forhandlinger uten streikemulighet? Både Bondelaget og Bonde- og Småbrukarlaget vil sende en forhandlingsløsning ut på uravstemning. Den største av dem, Bondelaget, tåler ikke et nei. Trøsten får være at det gjør heller ikke regjeringen. Litt mer penger klarer de derfor, kanskje, å klemme ut av Staten.