Annonse

Stopp dritten i nettdebatten

Norske nettredaktører har ikke så mye blod, men desto mer bæsj på hendene.

Født: 18. juni 1976.

Andreas Andersen er informasjonsrådgiver i Verdipapirfondenes Forening. Han har tidligere arbeidet i Kapital og i Mandag Morgen. Han har sin egen blogg på Andreas Andersen dott nett.

Avhengig av: Bredbånd.

Drømmebil: Grafittgrå Opel Astra 1996-modell stasjonsvogn.

Angrer på: Det aller meste. Men så tar jeg meg sammen og tenker at det ikke er så ille. Og så angrer jeg litt. Og så ikke. Og så videre.

Favorittartist: Trond Viggo Torgersen.

Beste bok: “Triumph of the Optimists” av Dimson, Marsh og Staunton. En skikkelig gladsak som kan få lommeboka til å smile fra øre til øre.

Flere kommentarer av Andreas Andersen

03.09 2008: Useriøs dekning av valget i USA
17.07 2008: Papirkrise
31.05 2008: Tippemonopolet gir oss økte forskjeller
25.04 2008: Dobbeltmoral for 10 milliarder
07.03 2008: Stopp dritten i nettdebatten

Annonse

Publisert: 07.03.08 17:22, Oppdatert: 10.03.08 11:20

Det er forskjell på papiravisenes debattsider og nettavisenes åpne debattfora: Papirdebatten er en relativt seriøs arena med aktiv siling av innleggene som slipper til i det offentlige ordskiftet.

Nettavisenes debattfora og kommentarfelt ligner tidvis mer på en gigantisk dassvegg hvor vi alle gis ubegrenset plass til å mobbe og sjikanere hverandre etter hjertens mørke lyst - gjerne anonymt slik at ingen skal måtte føle trang til å legge bånd på seg.

Men det er også en likhet: Begge fora seiler under avisenes flagg, med ansvarlige redaktører på plass ved roret.

En undersøkelse gjennomført av Jarle Aabø viste at mange redaktører er innstilt på å ta et tilsvarende ansvar for debattarenaer på nettet som de gjør i papiravisen. Men noen stritter imot.

Noen vil kanskje spørre seg hvorfor enkelte redaktører ønsker å legge til rette for en debatt i avisens regi som de samtidig ikke bryr seg om, og ikke minst; lar andre forsøple. Det er et godt spørsmål.

Et freidig svar ville vært at redaktørene ønsker å rendyrke dassanalogien i sine nettdebatter: ”Dassveggen” er åpen, skriv hva du vil, hos oss flyter dritten fritt! Virkeligheten er trolig litt kjedeligere og mer kynisk: Nettdebatten er for omfattende til å kunne forhåndsredigeres, og for lønnsom til at man vil lukke den.

Så til tross for at alle er enige om at mobbing, sjikane, anonym ryktespredning og rasisme ikke har noen berettiget plass i den offentlige debatten, har den slags likevel god plass å boltre seg på hos flere av landets største nyhetsformidlere. Som regel vil det verste bli fjernet etter hvert, men først når avisens medarbeidere blir gjort oppmerksom på den, hvilket kan ta litt tid. Tid nok til å gjøre ubotelig skade.

Avisenes rolle som arena og pådriver for en bred offentlig debatt er ved siden av kritisk gravende journalistikk fundamentet for pressens særstilling i samfunnet. Det er også et bærende argument for omfattende subsidier av medieforetakene gjennom pressestøtte og momsfritak. Selvregulering gjennom blant annet Vær varsom-plakaten er også en del av pressens særstilling.

Men det er ikke gitt at dette vil videreføres i evig tid. Hva blir dråpen som får begeret til å renne over? En personlig tragedie drevet frem av sjikane i nettavisenes debattfora?

Det var ikke noe problem for redaktørene at staten gjennom lovfesting av redaktørplakaten la sin autoritet bak kravet om redaktørenes uavhengighet fra eierne. Men veien til at staten gjør sin autoritet gjeldende også i tilsynet av mediene og redaktørene kan dermed ha blitt kortere. Blir lovfesting av Vær varsom-plakaten neste skritt?

Kanskje vil vi om ikke så lenge se oss tjent med et medieombud med hjemmel til å ilegge saftige bøter for brudd på Vær varsom-plakaten, kreve STOR plass til dementier, rettelser og irettesettelser og ta bryet og kostnaden med å straffeforfølge redaktørstanden i både store og små saker.

Jarle Aabø er herved nominert til stillingen.