Annonse

Etter København: Hva nå?

KARBONFLUKT: Ensidige klimaavgifter gjør at industri flytter. Foto: INA FASSBENDER

Alle vi som trodde det internasjonale samfunnet skulle lykkes i å fremforhandle en ambisiøs internasjonal avtale for å redusere klimagassutslipp i København gikk på en skikkelig smell.

Født: 5. mai 1962 i Oslo

Frisvold er basert i EU-hovedstaden Brussel, og jobber for miljøstiftelsen Bellona. Han er også leder for Europabevegelsen. Han har tidligere drevet rådgivningsbyrået Brusselkontoret, hvor han nå er styreleder. Har også bakgrunn fra Norges Rederiforbund, OECD- og Efta-sekretariaet og den norske ambassaden i Beijing.

Avhengig av: Å kommunisere

Drømmebil: En med brenselcellemotor

Angrer på: Alt jeg ikke turte

Favorittartist: Fred Astaire

Beste bok: «Lillelord» av Johan Borgen

Flere kommentarer av Paal Frisvold

06.07 2010: Giskes EU-muttere
18.06 2010: EU bygger velferd
18.05 2010: Europas lakmustest
15.03 2010: Hellas-krisen ikke euroens skyld
03.03 2010: Inkompetanse fra Finansdepartementet

Annonse

Publisert: 24.12.09 11:52, Oppdatert: 25.12.09 10:48

Det skuffende resultatet lærte oss minst to ting: Skal vi bekjempe klimaendringer må byrdene og ansvaret fordeles på en rettferdig måte blant rike og fattige land. Og; FN-systemet, basert på at alle land må være enige, er stadig mindre skikket til å møte utfordringene verden står overfor. For når Sudan, Venezuela, Nicaragua og Bolivia på forhandlingenes siste dag, kunne forgifte stemningen og velte konsensus blant de resterende 193 landene, viser det at hele systemet er avleggs.

Slikt kan vi simpelthen ikke finne oss i. Klimaet må ikke havne i samme spor som de stadig mislykkede forhandlingene i verdens handelsorganisasjon, WTO. Konsensusprinsippet er FN-systemet i et nøtteskall. Om det kan virke demokratiske i ordlyden, er det faktisk det minst demokratiske som finnes. Spørsmålet er om det finnes noe alternativ? Finnes det nye forhandlingsformer eller nytt arkitektur og arbeidsmetoder som kan sette verden i stand til å takle klimaproblemet?

Svaret på disse spørsmålene skal diskuteres i juni 2010, når partene i avtalen møtes igjen. Her vil det kreve at noen snakker sammen og blir enige om hvordan veien videre skal føres. Her er én mulig vei ut:

FNs klimakonvensjon gir faktisk muligheten til at noen land kan sette i gang bindende samarbeidsformer. I artikkel 7 (2)(c) åpnes det for at to eller flere land kan samarbeide om koordinerte utslippsreduksjoner. USA, Australia og EU viste til denne ordningen under de intense forhandlingene den siste natten i København, men ble ganske brutalt avvist av kineserne som tydeligvis ikke ville se seg selv som den tapende part.

Problemet er at om de rike landene går sammen om å kutte klimagassutslipp, ved for eksempel ilegge en avgift på CO2-utslipp, så vil industrien flytte til land der det er gratis. Det var bl.a. derfor Kyoto-avtalen var nærmest tannløs, da europeisk industri kunne flytte til USA eller Kina og eksportere varene tilbake til Europa for å unngå dyre avgifter. På fagspråket kalles dette karbonflukt.

Men verden har gått videre og lært av sine feil. I både EUs – og det nært forestående amerikanske regelverket for betaling av CO2-utslipp - legges det opp til en såkalt «grense-justeringsmekanisme». Det vil si at betaler du ti tusen kroner i CO2-avgift for å produsere en bil i Europa eller i USA, så må du betale ti tusen kroner i avgift om du importerer samme bilen fra Kina, India eller land som ikke tar betaling for å slippe ut CO2.

Denne grense-justeringsmekanismen vil bli tatt ille opp av utviklingslandene. De vil sikkert forsøke å komme den til livs i WTO. Men slike tiltak har mange land benyttet tidligere på andre områder og er helt i tråd med WTOs regler. Det farlige er om utviklingslandene vil hevne seg ved å innføre egne straffetiltak på import fra varer fra vesten. Da kan man plutselig se konturene av en global handelskrig som ingen er tjent med. Den vil bremse verdenshandelen og dermed senke inntekter til alle land.

En annen vei er å innføre utslippstandarder. Akkurat som vi i dag setter krav til hygiene for produksjon av mat – hvor enn den produseres i verden, kan vi sette krav til utslipp av klimagasser per produkt. Mat som eksporteres fra Kina til Norge må ha samme krav til hygiene og mattrygghet som hjemme. Det samme kan gjøres med biler. EUs regler for NOx-utslipp fra biler blir i dag kopiert i Kina, Korea og Taiwan. Blir USA, Australia og EU enige om krav til utslippstandarder og teknologivalg vil Kina og India bli tvunget til å følge etter.

Men Kina og India vil ikke gi seg uten å slåss. De har gode argumenter for at de også må få lov til å brenne av CO2 for å vokse ut av fattigdom og komme opp på vår levestandard. Derfor må USA, Australia og EU være villige til å betale for den nye teknologien kineserne må ta i burk. I København ble det derfor fremmet forslag om et Grønt Klimafond. Des høyere krav og standarder vesten setter – des større må klimafondet være. Så enkelt, men så dyrt. Men noen må gå i bresjen. Noen må vise vei og lederskap.