Stadig flere norske barn får atferdsregulerende legemidler. Skyldes ADHD-epidemien oppdemmet underdiagnostisering, eller er den et uttrykk for grunnleggende holdningsendringer? Har synet på hva som er akseptabel atferd for barn endret seg? Og er bruk av medisiner for å styre barns oppførsel blitt mer akseptert?

FN er bekymret

I alle vestlige land har bruken av ADHD-medisiner økt, men Norge har hatt den kraftigste veksten. I 2004 brukte 1,3 prosent av alle gutter under 18 år minst et legemiddel mot ADHD, i 2009 var tallet 1,9 prosent. I februar I fjor brukte FNs Committee on the Rights of the Child uttrykket seriously concerned om situasjonen i Norge. De ba norske myndigheter undersøke om det skrives ut for mye ADHD-medisin. I tillegg anbefalte de at barn med ADHD-diagnose og deres foreldre og lærere får økt tilgang til andre behandlingsmetoder, som psykologisk veiledning og tilrettelagt undervisning. Jeg har varslet en interpellasjon i Stortinget om hvordan FNs anbefalinger er fulgt opp.

Jeg har ingen medisinsk kompetanse og mener ikke å stille spørsmål ved det enkelte barns diagnose. Foreldre som har barn med ADHD må heller ikke lese dette innlegget som kritikk. Det er det ikke. I min nærmeste omgangskrets har jeg sett flere eksempler på at ADHD-medisiner har gitt barn bedre liv. Det er flott at medisiner finnes, og ingenting er bedre enn at barn som trenger hjelp får hjelp.

For sent å redde «normal»?

Attention Deficit/Hyperactivity Disorder (ADHD) er ingen presis diagnose, men en liste egenskaper og adferdsmønstre. Og ADHD-medisiner er sterke saker. De inneholder sentralstimulerende stoffer (som amfetamin), er klassifisert som narkotika og kan gi kraftige bivirkninger.

Den voldsomme veksten i bruk av sterke medisiner blant barn reiser viktige politiske og etiske spørsmål: Settes friske barn på medisiner fordi de ikke passer inn i bildet av hvordan barn skal være? Er rommet for å være annerledes for snevert? Bruker vi kjemi for å roe ned «problembarn» som egentlig trenger noe annet? Får foreldre og lærere den hjelpen de trenger? Behandler vi symptomer - ikke årsaker?

Dr. Allen Frances ledet utvalget som i 1994 tok inn ADHD i Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders. «Vi forsøkte å være konservative og forsiktige, men utilsiktet bidro vi til tre falske epidemier: ADHD, autisme og bipolar sykdom. Vårt nett var for vidt og fanget mange som ville hatt det mye bedre utenfor psykiatrien», skrev han i LA Times i fjor, under overskriften It’s not too late to save "normal”.

Sårbare gutter

Nylig hørte jeg om en 15-åring som hadde fått diagnosen ADHD og medisiner. En gjennomgang av guttens kosthold viste at han drakk ca. ti liter sukkerholdig brus hver dag, i tillegg spiste han uregelmessig og usunt. Han la om kostholdet. Uten alt sukkeret fungerte gutten fint. For de færreste er løsningen så enkel. Men eksemplet viser at ADHD-symptomer kan ha mange årsaker: søvnvaner, allergier, kosthold, lese- og skrivevansker, eller mer alvorlige forhold som omsorgssvikt og overgrep.

Statistikken viser at langt flere gutter enn jenter får diagnosen ADHD. Enkelte forskere hevder flere gutter feilmedisineres, fordi det er mer naturlig for dem å være bråkete og løpe rundt. Andre mener jenter som har ADHD ikke oppdages. Det vi vet er at jenter er i flertall på universitetene, gutter ligger høyest på frafalls- og kriminalstatistikken. Kanskje er ADHD-andelen et eksempel på at gutter er sårbare i vårt samfunn?

Geniale gründerbarn

Flere av symptomene på ADHD ligner egenskapene som skal til for å lykkes som gründer: Høyt energinivå, kreativitet og vilje til å ta risiko.

Internasjonalt er ikke Branson og Turner alene. Henry Ford, Malcolm Forbes og Andrew Carnegie er tre av mange andre kjente personer som skal ha hatt ADHD. Og om ikke dét er tankevekkende, så tygg på dette: Den irske psykiatriprofessoren Michael Fitzgerald mener ADHD-gener kan være «gnisten til kreativ genialitet». Fitzgerald nevner risikoviljen: «Slike impulser kan være problematiske (…), men også føre til gjennombrudd som ryster verden på områder som kunst, vitenskap og forskning.»

Så er spørsmålet: Bidrar legemidler til å begrense eller forløse genialiteten? Bidrar de til gode liv? Og er det ene til hinder for det andre?

Følg Håkon Haugli på Twitter @HakonHaugli