Gjennomsnittsinntekten for en billedkunstner er 86.000 kroner i året. Det er likevel langt mer enn de fleste billedkunstnere tjener. Medianinntekten er 38.000 i året.

Likevel fortsetter vi å produsere nye årskull ved ikke mindre enn fire kunstakademier, og Lånekassen finansierer ytterligere flere kull ved studier i utlandet. Å være kunstner er å gå i fattigdomsfella.

Median-inntekten for en forfatter er 164.000 kroner. Gjennomsnittet er 216.000, og det skyldes noen få Nesbøer og Ragder. Dette ifølge rapporten Levekår for kunstnere som er det mest oppdaterte tallmaterialet vi om saken, med tall fra 2006.

I fjor levde til sammen 906 kunstnere på enten arbeidsstipend eller garantiinntekt. Disse få synes de har vunnet i lotto. De får nemlig svimlende 186.000 kroner i året å leve for, som regel for tre år framover. Deretter er det på'n igjen uten inntekter. Å gå på en fest med kunstnere er å oppdage at man er den eneste i forsamlingen som har bil

Til sammen bevilget staten 207 millioner kroner til stipend og garantiinntekter i 2009. Til sammenlikning leverte staten ut direkte prosjektstøtte til Innovasjon Norge for nærmere 2,3 milliarder kroner årlig. Staten bruker altså elleve ganger så mye penger på innovasjon i næringslivet som til kunst. Til tross for at Riksrevisjonen med jevne mellomrom påpeker at Innovasjon Norge ikke fører til innovasjon, mens kunstnerstøtte jo faktisk fører til kunst.

Kunstnerne jobber hardt, lever ekstremt nøysomt og gir avkall på elementære goder som bil, ferier og barn. Det siste, færre barn blant kvinnelige kunstnere, er dokumentert i levekårsrapporten. Og til tross for dette, skifter kunstnerne i liten grad karriereløp underveis:

"De merker ikke at naboen, som er uføretrygdet, tjener tre ganger så mye som dem og likevel skatter lavere. De ser på naboen som en trygdet stakkar og seg selv som privilegerte fordi de for lov til å drive med kunst. De får seg ikke til å gjennomføre selv de enkleste regnestykker," sier forfatteren Øyvind Berg til Klassekampen. (Berg er også avbildet øverst, han er tredje laken fra venstre.)

Han peker på to morsomme poeng. Det ene er sammenligningen med uføretrygd. Regjeringen har satt av mer enn 62 milliarder til uføretrygd neste år. (Til de av våre lesere som er kunsntere: Det er tusen millioner, 62 ganger). Alle kunstnere burde skyte seg selv i foten i bokstavelig forstand, for å få en sikker inntekt. Høy vil den også være, for en kunstner. Kunstnere kan ikke regne. De kan heller ikke plagsomt mye om politikk

Det andre poenget til Berg er at kunstnere ikke kan regne. De kan heller ikke plagsomt mye om politikk. Å gå på en fest med jevnaldrende kunstnere (50 +/-) er å oppdage at man er den eneste i forsamlingen som har bil, og den eneste som kan navnet på regjeringsmedlemmene. Så isolert holder deler av kunstnerbefolkningen på å bli fra den virkeligheten de skal gjenspeile, utfordre og kommentere.

Og jo fattigere de blir, jo mer holder de seg til hverandre og lager kunst kun for menigheten. De reproduserer alt det sære de lærer på statsakademiene, slik billedkunstner Cecilie Nissen beskriver på sin blogg om kunstakademiet i Tromsø:

"Den kunstneriske produksjonen inkluderer i stor grad uttrykk som performance, musikk, tekst eller idébasert kunst – med lite eller fraværende salgspotensial".

La aldri en krise gå ubenyttet hen, er et nygammelt jungelord. Kunstnerne lever i permanent krise. De bør benytte den til å gjenfinne markedet, altså folk flest. Så lenge staten er eneste kunde for norske kunstnere blir kunsten irrelevant og kunstnerne fattige.

For ordens skyld: Ørjasæter er medlem av Norske barne- og ungdomsbokforfattere og ektefellen er medlem av Den norske Forfatterforening.

Følg Ørjasæter på Facebook: www.facebook.com/lederboka.

Følg Ørjasæter på Twitter: @orjas