I forrige uke gikk økonomiprofessor Victor Norman inn for å bruke mer oljepenger for å investere i samferdsel og utdanning. Hvis vi klarer å få en eneste risikoungdom over i utdanning og jobb, sparer vi samfunnet for tre-fire millioner sa han til Dagens Næringsliv.

Argumentet er godt. Dersom mer oljepenger hadde gjort risikoungdom til nyttige samfunnsborgere. Det er et premiss som dessverre ikke holder.

Halvparten av innvandrergutter som velger yrkesfag, slutter før fullført utdanning, ifølge Saldo 2009. Hadde flere lærere gjort at de ikke kuttet ut skolen? Neppe.

De de unge trenger er en jobb. Og en motivasjon for å klare å beholde den. Mer oljepenger kan gi både færre jobber i privat sektor og større sjanser for å få penger på sosialen. Dobbelt galt, altså.

Amal Aden kunne vært en av de unge som ble trygdemottaker i Norge. Hun vokste opp som gatebarn i Somalia, og livberget seg blant annet ved å plyndre døde. Som femtenåring satt hun plutselig alene på en hybel i Oslo med malerier og farge-TV.

TVen skjønte hun ikke noe av, så hun kastet den ut av vinduet. Etter kort tid var hennes tilværelse et kaos av rus og kriminalitet. Amal Aden mente at det er for lett å få penger uten å jobbe.

Amal Aden manglet aldri penger. Barnevernet gav henne både penger og så kalt "oppfølging" som bare gjorde vondt verre. Aden ble reddet av en nabo. En norsk alminnelig jente med en kjæreste som ledet en McDonald's-restaurant. Han gav Aden en jobb og de fulgte henne begge opp i vanskelige perioder. I dag er hun en god samfunnsborger og har skrevet bøkene "Se oss," "ABC integrering" og "Min drøm om frihet".

.

Søndag formiddag holdt Abid Raja et av sine dialogmøter på Litteraturhuset i Oslo. Og felles for panelet var at de pekte på arbeid som det nødvendige i integreringen. Amal Aden mente at det er for lett å få penger uten å jobbe.

Aslak Nore og Gerhard Helskog, begge med viktige bøker om innvandring, løftet begge opp det sivile samfunn som mer nødvendig enn oljepenger. På samme måte som panelets Usman Rana pekte de på arbeid, arbeid og atter arbeid som veien til et godt liv i et fremmed land. Arbeid gir kolleger og venner. Det er på jobben man lærer norsk, ikke på norskkurs.

Norman har rett i sin påpekning at ungdom som ikke tar utdanning og jobb vil koste samfunnet så dyrt, at nesten enhver investering for å endre dette løpet er en knakende god investering. Men det er ingen årsakssammenheng mellom "økt satsing" og bedre resultater, hverken i skole eller barnevern.

Norge bruker allerede i dag mest penger i verden på grunnskolen, med helt middelmådige resultater, skriver Øystein Sjølie i sin E24-kommentar om Victor Normans forslag. Det er nettopp et eksempel på at mere penger gir dårligere investeringer, ikke bedre. Amal Adens fortelling om barnevernet vitner om en etat som ikke bare sløste, men som brukte pengene til direkte nedbrytende virksomhet.

Bøkene til Nore, Helskog og Aden er vitnesbyrd om at mer penger ikke hjelper for å integrere innvandrere. Deres argumenter er akkurat like relevante overfor etnisk norsk ungdom som faller utenfor utdanning- og arbeidsmarked.

Velferdsstaten sikres ikke med enda mer penger. Den sikres ved et arbeidsmarked som fungerer og et sivilt samfunn som stadig bryr seg. Økonomen Norman tror for godt om offentlig sektors evne til å redde skakkjørt ungdom.

Følg Ørjasæter på Facebook: www.facebook.com/lederboka.

Følg Ørjasæter på Twitter: @orjas