Og jeg hadde hørt et lignende utsagn før:

"Det er bare et spørsmål om tid før det går liv," sa sauebonden som satt på hytta mi og drakk kaffe søndag 9. oktober i fjor. Samme natt ble Arnulf Ranung drept, ubevæpnet, i pysjen på hyttetrappa.

Et utall aviser kalte det "jaktdramaet". Norske, urbane journalister tar uten videre bjørnens parti, ved ordbruken. For det var hverken jakt eller drama. Det var bjørnens tilfeldige slakt av et menneske. Hvor mange bjørner har vi egentlig?

Over hele Norge melder lokalavisene om redde mennesker. En vær som sto bundet ved en gård i Hattfjelldal ble drept i begynnelsen av juli. Ungene på gården får ikke lenger gå ut å leke uten tilsyn. Badeturene til stranda 300 meter unna kan de se langt etter. I Pasvik var en hel skoleklasse på rømmen etter at livredde foreldre oppdaget tre bjørn over et sauekadaver rett ved ungenes teltleir.

Begge steder ligger i fylker som er erklært for bjørnesoner av myndighetene. Det vil si at det er et politisk mål at det skal være ynglinger her, eller bjørnefødsler, for å si det på Oslo-mål. Innbyggerne i Nord-Norge, Trøndelag og Hedmark må bare finne seg i at det er politisk vedtatt at de skal ha bjørn som nabo.

Men bjørnen er en streifer. Den koser seg med sau til middagsmat langt inn i Oppland og Telemark. Bygdefolk gruer seg til den dagen den koser seg med menneske.

Det spesielle med rovdyrsaken er at de ønsker rovdyr i norsk natur, ikke møter dem. De vil bare leve med vissheten om at de er der, i skoger langt borte. Mens de som bærer kostnadene, møter ødeleggelsene og må leve med frykten får en dypere og dypere mistillit mot myndighetene.

"Bestandstall skal kunne vurderes utifra effekten på beiting, beitedyr og på livskvaliteten for folk i rovdyrutsatte områder" heter det i Soria Moria-erklæringen. Men det finnes bare ett fornuftig bestandsmål for bjørn og ulv i nærheten av folk: Det er null.

Dersom storsamfunnet fortsatt ønsker å slippe bjørnen inn på tunet til folk, er det på tide at vi betaler erstatninger i en helt annet størrelsesorden. Ikke bare for revet sau. Men for fraflyttede bygder.

Et bredt forlik i Stortinget i Stortinget la grunnlaget for dagens rovviltpolitikk. Den er i beste fall naiv. Særlig fordi den ikke følges opp med tilstrekkelige ressurser til kartlegging. Hvor mange bjørner har vi egentlig i dette landet?

For bjørnens del skal vi ha femten ynglinger i året. I 2007 ble det innmeldt 73 binner med unge i Norge. Men bare én av dem ble offentlig godkjent som yngling. Gapet mellom tallet 1 og tallet 73 er et direkte uttrykk for tillitssvikten mellom myndigheter og berørte lokalsamfunn.

Sannheten er at ingen vet om bestandsmålet er nådd eller ikke nådd. En rovdyrpolitikk som ødelegger folks livskvalitet er basert på fullstendig manglende tallmateriale. Tallet på bjørner totalt, altså ikke ynglinger men individer, varierte fra 25 til 500 i fjor fra ulike kilder.

Etter årtier med overføringer og næringsstøtte av ymse slag for å holde utkant-Norge befolket, så er det bjørn og ulv som jager folk vekk. Og det uten at vi engang klarer å telle dem. Det er så absurd fordi det er unødvendig. Det er som om vi ber om å få middelalderen tilbake.