Stadig flere har spurt om hva som er vitsen med Nobels fredspris. De siste årene har den sett ut som et kretsmesterskap i tam politisk korrekthet.

Tildelingene til popstjernen Al Gore, treplante-aktivisten Wangari Maathai og mobiltelefonselgeren Muhammad Yunus har befestet fredsprisen som en hyggelig fest for utmerkede aktivister som er uten politisk betydning. Prisen har politisk sprengkraft og betydning, hvis den blir brukt riktig

Prisen til Barack Obama slår en velrettet påle gjennom denne tannløse praksisen fra Nobelkomiteen. Årets tildeling kan kritiseres fra alle hold. Det er et kvalitetstegn.

"Når en president som driver angrepskrig i to land, rår over et av verdens største atomarsenal, prioriterer eget militære fremfor USAs fattige og ikke vil bruke press mot Israel (får fredsprisen) så er det kanskje på tide å legge den ned," skriver Simen, 22, fra Bergen på kommentarsidene til Vg.no.

Eller en annen 22-åring, Andrè Eilertsen fra Tromsø: "Da Obama ble nominert hadde han vært president i 11 dager! Fredprisen går til innsatsen i en valgkampanje!"

SE BILDESERIE: Dette skriver verden

Ja, det går an å gjøre narr av tildelingen som et populistisk slengkyss til den kjekke amerikaneren alle vil ligge med for tiden. Men tildelingen er noe mer. Den er en politisk handling. Det er ikke noe nytt å gi fredsprisen til en politiker. Men det er første gang siden 1919 den går til verdens mektigste mann i aktiv tjeneste.

Morten Fyhn i Aftenposten har flere ganger pekt på prisens politiske sprengkraft og betydning, hvis den blir brukt riktig.

Det er faktisk den eneste dagen i året verdens øyne er vendt mot Oslo. Det er den eneste dagen kineserne skjelver, i frykt for at en gjeng politikere i Oslo setter flomlyset på en menneskerettsaktivist i verdens største diktatur. De beste tildelingene, sett i ettertid, var alltid de som utløste vrede hos autoritære regimer, skrev Fyhn.

Tildelingen til Obama vil nok ikke utløse vrede hos autoritære regimer, men er likevel svært kontroversiell. Obama har som president skapt et nytt klima i internasjonal politikk, skriver Nobelkomiteen i sin begrunnelse.

Det Nobelkomiteen gjør er å aktivt støtte ett valgt regime i en supermakt. Obama har i sin korte presidenttid avlyst planene om rakettskjold i Øst-Europa og satt en ny dagsorden for nedrustning i FN for å nevne noe.

At han har vist at han så aktivt vil satse på FN gjør at Nobelkomiteens fremste kritiker i Norge, Fredrik S. Heffermehl, trolig smiler bredt i dag. Han har, i likhet med Fyhn, stilt spørsmålstegn ved Nobelkomiteens forkjærlighet overfor alt fra pleiehjem for spedalske til treplanting og mikrokreditt. Heffermehls kritikk har dreid seg om Alfred Nobels klare engasjement for nedrustning og internasjonalt samarbeid, mens Nobelkomiteen har villet støtte alt mellom himmel og jord av gode prosjekter.

Det beste forsvaret for prisen kommer kanskje fra "Zachary" på CNNs debattsider: "People do not wait a YEAR, before they critisize him and blame him for everything. So sure enough, some people can praise him in less than a year."

På all verdens nettsider går nå debatten om at Barack Obama fikk fredsprisen. Det hadde vært atskillig enklere for Nobelkomiteen å foreta en tildeling som hadde blitt møtt med slapp velvilje, spørsmålstegn (HVEM fikk prisen, sa du?!) eller bare taushet.

Kjære komité: Tusen takk for at dere våget!

Følg Ørjasæter på Twitter som Orjas