Geelmuyden som idiot
Valgkampen startet 22. juli, mener Hans Geelmuyden, som hevder Arbeiderpartiet bevisst har utnyttet tragedien. Man må være pr-rådgiver for å resonnere så kynisk.
Flere kommentarer av Elin Ørjasæter
Se talen hans selv fra Polyteknisk forening torsdag denne uken, i opptak her. Den er et godt eksempel på at en mann kan være pokker så intelligent og samtidig idiot.
Geelmuyden ser visst for seg at statsministeren og hans rådgiver Hans Kristian Amundsen satt lunt på sine kontorer og planla mediestrategien helt fra første time etter at det smalt 22. juli.
Man må spørre seg om Geelmuyden har fått med seg at noen døde denne fredagen, og at det gikk med litt materiell også, i regjeringskvartalene.
”De gjorde dette til et angrep på Arbeiderpartiet”, sa Geelmuyden, ”det var meget dyktig gjort”.
Men det var faktisk et angrep på Arbeiderpartet, en godt planlagt massakre på nettopp dette partiets ungdom og på de ansatte i departementene.
I motsetning til Geelmuyden er vi andre i stand til å identifisere oss med sjokket og sorgen, selv om vi ikke kjenner noen av de drepte.
Sorg er lammende. Sorg tar tid. Det Geelmuyden sier, at ”Arbeiderpartiet fikk fire ukers forsprang i valgkampen”, er i realiteten at partiets folk har gått i en endeløs rekke begravelser.
Og hver eneste en av disse begravelsene er nok til å gjøre en normal person, altså en som ikke er pr-rådgiver, fullstendig satt ut av sorg.
”De har blitt fotografert i gudshus over hele landet”, påpeker Geelmuyden, som om dette med begravelsene var et genialt mediestrategisk påfunn.

Men det var ikke det, Geelmuyden. Det var derimot noen titalls ungdommers siste reise, og partifolkenes ønske om å vise dem heder ved å være tilstede.
”De lovte oss mer demokrati og åpenhet. Ikke før hadde Stoltenberg sagt det før han satte munnkurv på opposisjonen”, sa Geelmuyden. Her henviser han til at valgkampen ble utsatt på nasjonalt nivå fram til 22. august.
Vel, hvordan skulle man ført valgkamp i ukene før? Beslutningen om utsettelse ble forhandlet fram med alle partier. Den nøyaktige datoen kan diskuteres og ble da også diskutert, men det er vanskelig å se hva som skulle vært det gode alternativet.
Det skyllet en blå bølge over Norge før 22. juli, mens en annen bølge løftet AP til nye høyder, opp til hele 40 prosent, etter katastrofen, forklarte Geelmuyden.
At partiet i de siste målingene har dalt litt igjen, forklarer han med at folk begynner å få nok av Arbeiderpartiets utnyttelse av tragedien.
Men nøyaktig hvordan 22. juli påvirket valget får være opp til valgforskerne å finne ut. De pleier å by på bedre analyser enn Geelmuyden. Så skjellsettende er denne sommeren at også historikerne en gang vil beskrive hvordan 22. juli 2011 påvirket Norge.
Så langt vet vi at Jens Stoltenberg har blitt utsatt for den ultimate syretest som statsleder og at han besto prøven. Vi som stemmer borgerlig må bare leve med at statsministeren brått ble landsfader. Realiteter påvirker politikken.
Valget burde, ideelt sett, vært avlyst i år, skrev Aslak Bonde i Morgenbladet i en god analyse 12. august. ”Uansett hva man gjør, vil det være umulig å oppnå like vilkår for partiene i årets valgkamp.”
Men livet må gå videre, valget kan ikke avlyses. Arbeiderpartiet må klare balansegangen mellom traumer, sorg og valgkamp. Opposisjonen må takle en motstander som brått ble et ikon, og der alt, også spillereglene, er endret.
En god pr-rådgiver bør kombinere skarp mediestrategisk tenkning med dyp menneskelig klokskap. Hans Geelmuyden fyller nå bare halve kravspesifikasjonen for sin egen jobb.
Her kan du se link til del 2 av Hans Geelmuydens foredrag, og debatten som fulgte etterpå.

Bjørn Inge Pettersen
Rögnvaldur Hannesson
Per Valebrokk
Arne Jon Isachsen
Einar Håndlykken
Erna Solberg
Pål Arne Kastmann
Leif Knutsen
Paal Frisvold
Per Bergerud
Marianne Marthinsen
Rød eller gul kurve, Erna?