Hvordan skal sykehjemmene driftes? Hvorfor tar "klimahysterikerne" feil? Nøyaktig når kommer Jens til å trekke seg og hvem overtar da?

Carl I. Hagen har svar på alt. Mannen er så engasjert at det flammer opp av sidene, her er de lange linjer og de små detaljer, den gode analysen og de dumme sleivsparkene. Boka "Klar tale" har alt.

I sin forrige bok, biografien "Ærlig talt" bruker han et direkte språk som er sjelden i Norge. Han dropper de forbeholdene politikere tar for å sikre seg mot å bli tatt i feil eller selvmotsigelser. Det Hagen mangler i språklig variasjon tar han igjen i språklig mot.

Av og til blir han urimelig. For eksempel er når han tillegger politiske motstandere onde intensjoner eller beskylder dem for sovjetkommunisme. Men det er bedre med en urimelig Hagen enn en sedvanlig tåkeprater, som det er mer enn nok av i norsk politikk. Hagen argumenterer hardt mot handlingsregelen

Sleivsparkene til tross, her er det rikelig med gode politiske resonnementer. Historien om Maggie og Kay, de to jentene oppvokst i fattigdom, går rett i margen av all fordelingspolitisk tenkning. Den arbeidende Maggie straffes med høy inntektsskatt for at Kay skal kunne belønnes med sosialhjelp og trygd.

Maggie forblir fattig, til tross for at hun har slitt hele livet, og har tatt alle de riktige valgene.

Journalistene i Norge er bare interessert i å intervjue trygdemottakeren Kay, påpeker Hagen. Maggie derimot, er uinteressant for dem. Dette er et av bokas aller beste poenger. Eller er det bare fordi jeg er så enig, at jeg synes det?

Hagens bok er nemlig som en boksekamp, enig og uenig, annenver gang, og slagene er harde. Det føles like seierrikt eller gjør like vondt, for hvert eneste kapittel.

Hagen argumenterer hardt mot handlingsregelen, men like hardt mot at stater kan ta opp lån. Jeg synes han tar for lett på handlingsregelen som allokering mellom generasjonene. Den makroøkonomiske tenkningen kunne gjerne vært utdypet.

I kapittelet om innvandring kommer Hagen med en rekke forslag som kan virke kontroversielle i dag, men som kan bli mer aktuelle om noen år. I hvert fall hvis Hagen skal følge sin vane med å være "Dr. Doom" i norsk innvandringspolitikk.

Han var nemlig den første til å spå om innvandringens problemer. På 80-tallet ble han rasist-erklært for å advare mot kriminelle gjenger fra innvandrermiljøer. Dette var lenge før Oslo S-drapet og før B-gjengen og Young Guns.

Da Fremskrittspartiet mente at kriminelle utlendinger skulle sone i sine hjemland ble det tilsvarende fordømt så sent som i 2003. Nå er Stortinget enig. Forslagene om tvungen norskopplæring ble tilsvarende latterliggjort i sin tid.

Men nettopp på dette innvandrings- og integreringsområdet vil det bli spennende å følge ham fremover. Som ordførerkandidat i Oslo kan han få mange stemmer i den etnisk norske befolkningen ved å beskrive hvordan byen har forandret seg, og ved å mene at vi må få av oss silkehanskene. Man må død for å være likegyldig til Carl I. Hagen

Men vil han også bli innvandrernes ordfører? "Ja," forsikret Carl I. Hagen på pressekonferansen mandag, og henviste til kong Haakon som også erklærte seg som kommunistenes konge. Det kan hende han får rett i det. Carl I. Hagen som begeistret tilskuer på cricket-kamper og i moskeen vil nettopp kunne bli samlende for byens befolkning.

Aller best er Hagen når han skriver om drift av helse- og omsorgssektoren. Her er han praktisk og prinsipiell på samme tid. Hans kontante beskrivelse av hvordan han ønsker Eli skal bli møtt, når senile Carl trenger sykehjemsplass, gjør inntrykk. Fordi scenariet er like sannsynlig som det er usentimentalt fremlagt. Hagens mor fikk alzheimer, og sykdommen har et klart arvelig element.

Boka "Klar tale" kan brukes som hjertestarter. En tredel av pasientene vil våkne fordi de blir så sinte. Den neste tredelen vil våkne i ren begeistring. Den siste tredelen er det ikke håp for.

Man må nemlig være helt og ugjenkallelig død for å være likegyldig til Carl I. Hagen.

Følg Ørjasæter på Facebook og på Twitter som @orjas