Oljefondet er Europas største investor og kanskje verdens største aksjeplukker for øyeblikket, ifølge Dagens Næringsliv lørdag. Og like viktig som størrelsen: Det har evighetens perspektiv.

Men dette binder også nordmenn til verdensøkonomien enda sterkere enn før. Det er ingen steder å gjemme seg når ting går dårlig.

Ved oppstarten i 1996 plasserte Oljefondet hele formuen i europeiske og amerikanske statsobligasjoner. Det ble regnet som helt sikkert. Etter hvert som tidsperspektivet har gått opp for både forvaltere og politikere har vi vektet oss mer og mer over i aksjer, og nå sist også over i eiendom.

Ifølge dagens regler skal fondet plassere 35-40 prosent i obligasjoner og opp til fem prosent i eiendom. De resterende 60 prosent skal plasseres i aksjer.

Det var obligasjonsdelen som reddet kvartalsresultatet for Oljefondet i annet kvartal i år. Hadde fondet bare hatt aksjer hadde det tapt store summer. Men trolig vunnet mer på lengre sikt, fordi aksjer historisk sett gir større avkastning når tidshorisonten er lang.

En annet godt argument for aksjer framfor obligasjoner er at aksjer er mer globale i sin natur.

En amerikansk statsobligasjon (noe fondet har mye av) er og blir knyttet til USA. En aksjepost i et amerikansk konsern derimot, er eierskap i bedrifter over hele kloden. Produksjonen skjer jo gjerne i et utall datterselskaper rundt om i verden.

Det internasjonale pengefondets prognoser for vekst i verdensøkonomien levner ingen tvil om hvor veksten er ventet, nemlig i Asia, Afrika, Russland og Latin-Amerika. Vekstanslagene for Europa og USA er svært så labre.

Hele 90 prosent av obligasjonsporteføljen til Oljefondet er i dollar, yen, pund og euro, altså valutaland med store problemer knyttet til statsgjeld og/eller aldersstruktur i befolkningen.

Det eksterne ekspertrådet som la frem sine råd til regjeringen om Oljefondet i 2010, tok til orde for å velge enda mer risiko i form av unoterte aksjer, infrastruktur og mer eiendom.

Dette var helt i tråd med Norges Banks og fondets eget ønske og det brevet de sendte til Finansdepartementet om saken i 2010. Yngve Slyngstad vil ha frihet til å kjøpe veier, jernbaner og havner verden rundt.

Og slike kjøp bør gå på bekostning av obligasjonsandelen av fondet, mener både ekspertutvalget og Oljefondet selv. For de tilsynelatende sikre rentepapirene er bare sikre på kort sikt.

På lengre sikt kan realverdien til obligasjonene spises opp av inflasjon. Kombinasjonen av stadig større gjeld i Eurosonen og USA (og det er her vi er tungt lastet med obligasjoner) og utsikter til langvarige lave renter gjør obligasjoner mer risikable på lang sikt enn det ser ut hvis man måler kvartal for kvartal.

Dermed kan de ”risikable” investeringene som aksjer, og enda mer risikable som unoterte aksjer, infrastruktur og eiendom, være både sikrere og mer profitable på lang sikt.

Dilemmaet er at en større andel unoterte aksjer, eiendom og infrastruktur vil øke fondets kostnader. Det er mer arbeidskrevende å snuse verden rundt etter gode unoterte oppkjøpskandidater enn å handle på verdens børser.

Og både eiendoms- og infrastrukturkjøp krever ekspertise i både bransjen og det aktuelle landet man investerer i. Dermed vil fondets kostnader til aktiv forvaltning og eksterne forvaltere øke.

Gitt oljefondets gigastørrelse og langsiktige horisont, er det trolig likevel klokere å investere i infrastruktur, eiendom og unoterte aksjer enn å fortsette med en like stor andel av statsobligasjoner.

Men fortsatt er ingen investeringer virkelig sikre. Det er de rikes forbannelse at de ligger våkne om natten av bekymring over alle disse pengene som jo alltid kan gå tapt.

Oljefondets investeringer kan tapes i løpet av noen tiår.  Men da har, i så fall, hele verdensøkonomien gått til helvete. Og da har vi langt større bekymringer enn Oljefondet uansett.

Følg Ørjasæter på Twitter og Facebook