Norske rekrutteringsselskaper er svært opptatt av personlighet. Selskapet Management Synergy beskrev Løberg som en voksen, troverdig og trygg person.

Management Synergy gikk trolig i samme fella som mange i rekrutteringsbransjen ville gjort. De foretar personlighetstester og dybdeintervjuer, i stedet for å sjekke fakta.

Ifølge Dagsrevyen ble det tatt èn eneste referanse før Løberg ble ansatt. Det er for lite. En seriøs ansettelsesprosess på dette nivået bør inkludere i hvert fall tre referanseintervjuer.

Men burde også hodejegerne sjekket at papirene var ekte? Det er ingen i bransjen som rutinemessig gjør det, så vidt meg bekjent.

Denne praksisen bør endres. Samfunnet internasjonaliseres. Flere og flere kandidater leverer papirer fra utlandet, slik Løberg gjorde. Da er muligheten til å forstå utdanningen, og å avdekke løgner, dårligere for de som ansetter.

Samtidig er forfalskninger blitt mer tilgjengelige de siste årene. Teknologien og kontrollen har gått i hver sin retning, slik Arne Røed Simonsen i Næringslivets Sikkerhetsråd forklarte til E24 fredag.

Robert Leite, leder i Meditor Search som driver med bakgrunnssjekker av CV`er forteller i samme artikkel at de finner feil i en av fire CV`er.

Han representerer en ny bransje i Norge, nemlig de som sjekker opplysningers og papirers ekthet. Det kommer til å bli en bransje i vekst.

Dokumentfalsk på dette ledernivået er sjeldent. Liv Løberg-saken handler om en alvorlig kriminell handling, ikke om å forskjønne egen CV. Rent juridisk er forskjellen stor.

Samtidig belyser Løberg-saken et økende problem: Med kandidater fra alle verdens universiteter, hvordan vet vi om utdanningen er ekte? Og hvis den er ekte, er den relevant I forhold til norsk standard?

Gårsdagens VG handlet ikke bare om Liv Løberg. Litt lenger inn i avisa var det et intervju men en somalisk innvandrer, som ikke fikk jobb i Norge til tross for at han var utdannet ingeniør.

De færreste hodejegere vil tørre å gå god for en ingeniørutdanning fra et afrikansk land. Da er det enklere å ikke gå videre med kandidaten.

I USA har man sluttet å godta vitnesbyrd alene ved mange typer ansettelser. Den som ansetter ringer til et eget senter der studieforholdet bekreftes.

Å få inn gode rutiner, gjerne gjennom spesialiserte selskaper, for å undersøke utdanning I utlandet, vil bli mer og mer nødvendig også I Norge.

Ikke bare for å avsløre folk som Løberg. Men også for å gi de som faktisk har en skikkelig utdanning fra et for nordmenn ukjent universitet, rettferdig behandling i søkeprosessen.

Følg Ørjasæter på Facebook og på Twitter som @Orjas