Klassekampen-journalist Mimir Kristjánsson har skrevet bok om hvordan Norges rikinger sutrer over skattene.

Kristjánsson selv har lurt til seg studentenes velferdssgoder i mange år gjennom bevisst triksing. Det mener han er helt greit. Det er de rike som skal ha moral, så klart, ikke sånne som han selv.

Les saken: Tar oppgjør med sutrete milliarder og saken om at Spetalen reagerer: Sutre-forfatter grafser til seg

Manifest forlag mente nok å sparke i gang en viktig debatt med denne boken. Siden 2005 har antall milliardærer blitt doblet i Norge og disse rike har blitt rikere.

Men i stedet for å være glade og fornøyde over å kunne dra til hytta i helikopter så er de rike sure. Skikkelig, skikkelig sure over hvor ille det norske skattesystemet er.

Forfatterens mange eksempler er fornøyelige. Og saken er viktig fordi skatt er selve limet i et samfunn. Skatten er den ene sentrale delen av samfunnskontrakten. Vi betaler inn til fellesskapet, og fellesskapet gir oss goder tilbake.

Skattesystemet bør alltid diskuteres, og milliardærene bør gjerne sterkere inn i diskusjonen. Men tonen blant enkelte tyder på, nettopp som Kristjánsson hevder, at de ikke forstår samfunnskontrakten.

Desto mer begredelig da, at den som kaster stein i dette tilfelle sitter i glasshus.

Studentavisen Universitas avdekket i mars i år at Kristjánsson i seks år har meldt seg opp som student kun for å benytte seg av studentgodene. Goder som inkluderer studentmoderasjon på trikken og særlig billige treningsmuligheter.

Han startet lureriet fordi han synes han tjente så dårlig som sivilarbeider. «Nå har det bare blitt en vane og jeg gjør det fordi jeg kan,» sa han til Universitas da saken ble avdekket.

«Jeg har både sneket på trikken og drukket hjemmebrent. Jeg er ikke noen dydsmønster», sa Kristjansson humrende til E24. Han synes det bare er til å le av, at noen reagerer.

Men det er aldeles ikke til å le av, det er til å gråte av. Samfunnskontrakten består ikke bare av skatt, men også av tillit.

For der den ene delen av samfunnskontrakten er å betale sin skatt, er den andre delen å ikke misbruke fellesskapet. Velferdsgoder skal gå til dem som har rett til dem, ikke til andre.

Hvem gidder å betale skatt når de rike ikke gjør det?, spør Kristjánsson. Det er et utrolig viktig spørsmål.

Derfor er det synd at forfatteren av «De superrike» selv har så liten personlig integritet.

Både mange av de superrike og Kristjánsson selv er representanter for et Norge i forfall.

Følg Ørjasæter på Twitter og Facebook