Med nye møter i Den europeiske sentralbanken og blant EU-toppene i dag og i morgen, tror mange at finansmarkedets seigpining av euroen går mot slutten. Det ventes at EU endelig starter seddelpressen for å kjøpe opp statsgjeld i landene som sliter mest, særlig Italia og Spania.

Tysklands forbundskansler Angela Merkel holder i det lengste igjen. Etter at hyperinflasjonen raserte tysk økonomi for 90 år siden, sitter angsten for inflasjon dypt i den tyske folkesjelen.

Mellomkrigstidens Tyskland og dagens Europa er knapt sammenlignbare. Det er nærmest utenkelig at bruken av seddelpressen i dag vil kunne ha de samme konsekvensene som det fikk for Weimar-republikken tidlig på 20-tallet.

Parallellene er likevel mange nok.

«Hvis du ønsker å ødelegge en nasjon,» skrev den britiske politikeren og historikeren Adam Ferguson i mesterverket When Money Dies fra 1975, «så må du først ødelegge dens valuta».

Tyskland etter Den første verdenskrig er kremeksempelet. Landet kom ut av krigen som en bankerott nasjon. Statsgjelden var høy, industrien knust og millioner av tyskere drept eller arbeidsuføre. De alliertes krav til krigserstatning tvang landet til å låne enda mer penger.

Av frykt for sosial uro beholdt myndighetene et oppblåst statsbyråkrati, kostbare subsidier til industrien, gunstige velferdsordninger og et ineffektivt skattesystem.

Inflasjon var ikke et nytt fenomen i Tyskland, landets politikere hadde drevet prisene kraftig oppover ved hjelp av seddelpressen gjennom hele krigen. Men tidlig på 20-tallet kom prisutviklingen ut av kontroll.

«Galskap,» sa Albert Einstein, som vant Nobelprisen i fysikk i hyperinflasjonens første år 1921, «er å gjøre det samme om og om igjen og forvente et annet resultat». Nettopp en slik form for galskap tok tyske finansmenn og politikere i disse årene.

INFLASJONENS ARKITEKT: Rudolf Havenstein var tysk sentralbanksjef mellom 1908 og 1923. Han var hovedarkitekten bak pengepolitikken som drepte marken.

Verst var den aldrende sentralbanksjefen Rudolf Havenstein. Inflasjonen skyldtes ikke den omfattende pengetrykkingen, mente Havenstein, men at andre lands valuta ble sterkere. Desto mer tyskermarken falt i verdi, jo mer penger måtte trykkes for å holde tritt med etterspørselen, ifølge sentralbanksjefen.

«Nå begynte inflasjonens virkelige heksesabbat,» rapporterte den østerrikske forfatteren Stefan Zweig fra ferie på ferieøya Sylt i Tyskland. «De arbeidsløse sto med knyttede never og så på profitørene og utlendingene i luksusbilene sine, de som kjøpte hele gater og husrekker som om det var fyrstikker».

Lønnsmottagerne, og særlig middelklassen som hadde lånt staten penger for å finansiere krigen, tapte alt de eide. Verdifulle smykker ble byttet mot brød, et stykke kjøtt gikk for et kunstmaleri. Handel ble et praktisk mareritt, du trengte en trillebår sedler for å kjøpe et brød, og prisen kunne ha steget både to og tre ganger fra du stilte deg i køen til du sto ved kassa.

For prisen du betalte for ett egg i 1923, kunne du fem år tidligere få 500 milliarder egg.

Verdiløse sedler fløt i gatene og utgjorde et renovasjonsproblem. Barn brukte seddelbunker som lekeklosser, husmødre fyrte med dem.

Evnen til å trykke penger ble til slutt et pengepolitisk mål. I august 1923 skrøt Havenstein av at han hadde 30 papirmøller og 2.000 trykkpresser i drift. Daglig strømmet hundrevis av lastebiler ut fra trykkeriene med millioner av ferske sedler i tysk økonomi.

Tyskland gikk fra å være en verdiskapende nasjon til å bli en nasjon av spekulanter. «På de dårlig opplyste barene kunne man se statstjenestemenn og folk fra finansverdenen som ømt og skamløst kurtiserte fulle sjøfolk,» skrev Zweig.

Alt mistet sin verdi; folkeskikk og moral, grundighet og hardt arbeid, økonomisk disiplin og langsiktighet.

Selv i begrepet katastrofe gikk det inflasjon. Det var ikke mulig å forestille seg i 1921 at det kunne bli verre i 1922, men verre ble det. Hver morgen våknet Tyskland til et nytt, utenkelig mareritt.

Mørbankede og vantro tyskere var et egnet publikum for en ambisiøs og energisk politisk nykomling som Adolf Hitler. Folket «stilte seg villig bak ethvert slagord som inneholdt et løfte om orden,» observerte Zweig. Han var selv jøde og tok sitt eget liv som politisk flyktning fra nazistene en februardag i 1942, 21 år etter sommerferien i Tyskland.

«En sunn pengepolitikk må være ethvert samfunns første forsvarsmur,» mener Adam Ferguson. Tyskerne vet noe om det.

PS! For to uker siden skrev jeg også om dette temaet: Start seddelpressen.

Følg meg gjerne på Twitter