"Norge – en diagnose" har skribenter med ulikt politisk ståsted og er redigert av Knut Olav Åmås. Det skribentene har felles er opphøyd raseri. Hvorfor har vi dette forferdelige Oljefondet for eksempel?

Mens Stein Lillevolden vil gi Oljefondet til verdens fattigste land, vil Gabi Gleichmann innskrenke gaven til skolevesenet i verdens fattigste land. Hele fondet, vel og merke. Folket blir for daft og staten for mektig

Ingen av de to er synderlig tynget av U-hjelpens mistrøstige historie så langt. Å gi bort penger har jo ikke virket før, så hvorfor skal det virke nå? Det bekymrer ikke en moralistisk gammel blitzer som Lillevolden.

Da biter forslaget fra Martin E. Sandbu bedre. Han vil også gi bort penger fra Oljefondet, altså Statens pensjonsfond - Utland. Men Sandbu vil gi pengene til nordmenn. Handlingsregelen skal følges, så det er kun avkastningen som skal gå til hver enkelt av oss. Dette skal beskattes som inntekt på linje med annen inntekt.

Med en avkastning på 80 milliarder kroner blir det om lag 25 000 årlige kroner pr. nordmann. Og Sandbus argumentasjon er frapperende god: Ved å gi pengene til hver enkelt forhindrer vi at folket blir for daft og staten for mektig.

Når staten henter inntekter fra folket i form av skatt, vil staten alltid være avhengig av folkets velvilje. Det vil også fortsatt lønne seg å arbeide. En stat full av egne penger derimot, vil skape borgere som bare tigger om privilegier, og ikke skaper noe selv.

Derfor må oljepengene omgjøres til skattbar inntekt, mener Sandbu, slik at kontrakten mellom stat og folk fortsatt bevares. Kontrakten som gjør staten avhengig av folket, og ikke omvendt.

"Jo rikere staten er, desto mer lønnsomt er det å innynde seg hos de styrende, og desto mindre er det å hente i uavhengig skaperkraft," skriver Sandbu. Og kommer dermed med et indirekte tilsvar til Gleichmann og Lillevolden: Å dele ut gratis penger, det kommer det bare vondt ut av.

I Sandbus dystre fremtidsversjon om Norge, der staten er rik og deler ut privilegier til sine borgere, finnes også noen cowboyer. Det er de som eier og jobber i små oljeselskap.

De drar ut av Norge for å finne pusterom. Og har bare forakt til overs for det sedate, søkkrike og subsidierte fedrelandet.

Flere omtaler av boka: VG mener boka er dypt nostalgisk og autoritær. Bergens Tidende omtaler lengselen etter en elite, eksemplifisert ved kapitlene til Janne Haaland Matlary og Kristin Clemet. Klassekampen skriver om Ingjald Ørbeck Sørheims pressekritikk.