Victor Norman er bekymret. Professoren ved Norges Handelshøyskole mener Norge bruker for mye oljepenger. Som kjent foreslår regjeringen å bruke 45 milliarder, eller innpå 50 prosent, mer enn det handlingsregelen sier for 2010. Det har fått mange økonomer til å advare om at handlingsregelen er syk, og kanskje død. Nasjonen risikerer i så tilfelle hollandsk syke; en for sterk nedbygging av industrien, som må reverseres senere.

Hva er så medisinen som professor Norman foreskriver?

Han vil for det første bruke mer oljepenger. I Dagens Næringsliv mandag lister den tidligere statsråden opp en rekke gode formål, som kollektivtransport, veier, utdanning og forskning (på økonomiske fag?). Han antyder at staten bør bruke 30-40 milliarder hvert år på disse områdene, utover de store summene staten bruker i dag.

Kronargumentet for å bruke mer penger i Norge er like tilforlatelig som det er velbrukt: Pengene skal ikke gå til konsum, men til investeringer. Så lenge disse investeringene gir en avkastning som er høyere enn de 4 prosentene vi venter av Oljefondet, er det mer lønnsomt å investere i Norge.

Norman mener det er mange store prosjekter med svært høy avkastning i Norge, og han har sikkert rett i det. Samtidig er det minst like sikkert at det realiseres mange prosjekter i Norge med svært lav, for ikke å si negativ samfunnsøkonomisk avkastning.

Å pøse på med penger er normalt ikke en oppskrift på å plukke ut bedre prosjekter. Norge bruker allerede i dag mest penger i verden på grunnskolen, med helt middelmådige resultater. Norman har imidlertid en ide til hvordan pengene skal kanaliseres til de gode prosjektene.

"Det er (..) ingenting i veien for at politikerne kan bestemme hvor mye som skal investeres i Norge, mens eksperter velger prosjekter ut fra samfunnsøkonomisk lønnsomhet," skriver Norman i sin kronikk i DN lørdag.

Dette er et forslag med to katastrofale konsekvenser.

Først må staten skille mellom "investeringer" og "forbruk" i sine budsjetter. Selv for private bedrifter er det ofte vanskelig å definere helt klart hva som er investeringer, og hvor mye eiendelene er verdt. De prøver likevel, mest for å lage gode målinger av sitt hovedmotiv: overskuddet.

For offentlig sektor er de praktiske problemene med å definere ”investeringer” uoverstigelige. Ta sykehus. Det kan kanskje kalles en investering å bygge et sykehus, og likeledes en slags investering å føre folk i arbeidsdyktig alder fra sykdom tilbake til jobb. Men mesteparten er forbruk. Behandling av eldre mennesker for alvorlige lidelser. Offentlig forbruk.

Men hvis en sykehusdirektør, under Norman-regelen, klarer å overbevise politikere og byråkrater om at pengene han bruker er investeringer, vil sitte pengene langt løsere. Definisjonsmakten blir stor. Det er en oppskrift på nepotisme og korrupsjon.

Det andre leddet i Normans forslag er enda mer dramatisk. Professoren vil at en politisk uavhengig ekspertkomité (ledet av Norman?) skal plukke ut de lønnsomme investeringene, politikerne skal bare bestemme totalsummen. Totalsummen i dag er meget stor; ifølge Statistisk sentralbyrå investerer offentlig sektor i dag for anslagsvis 80 milliarder kroner, men dette er som nevnt et definisjonsspørsmål.

Et opplegg hvor en ekspertkomité bestemmer hvilke investeringer som skal gjennomføres er en gammel drøm blant mange akademikere, som er oppgitt over at dumme politikere og byråkrater ikke forstår landets beste. Ekspertkomiteer er imidlertid prøvd ut tidligere, under navnet planøkonomi. Vi vet hva som skjer her. Det er ikke at "samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringene" blir prioritert. Det er ubegrenset sløsing på absurde prestisjeprosjekter, og elendige basistjenester for de brede lag befolkningen. Alltid.

Endelig vil Normans opplegg også gi oss hollandsk syke. Den eneste måten ekspertene skal få brukt pengene til de gode formålene, er at konkurranseutsatt næringsliv presses ut til fordel for skjermet sektor. Men siden Norman vil bruke mer enn handlingsregelen, må pengebruken ned senere, fordi konkurranseutsatt sektor skal bygges opp igjen. Dette skjer ved lavere lønnsvekst i Norge. Også kalt hollandsk syke. Men ispedd en god dose planøkonomi.

Normans forslag er sjeldent dårlig.

Les også Jan Arild Snoens kommentar på Minerva.