Det ser ikke lett ut. Tilsynelatende endeløse kriger i Irak og Afghanistan. Klimakrise og energikrise. Og den sterkeste økonomiske nedgangen siden krigen, etter en dyp finanskrise.

Men nettopp disse problemene kan gjøre at Obama kan bli en av de største presidentene.

De største presidentene i USAs historie har alle overtatt i nasjonale krisetider. Bare tenk på Abraham Lincoln. Da han tok presidentembetet i 1861, hadde sju stater meldt seg ut av USA. Seier i borgerkrigen, redning av nasjonen og avskaffelse av slaveriet sikret at Lincoln skrives med gullskrift i historiebøkene.

Eller Franklin Roosevelt, som overtok i mars 1933. Det var den siste måneden i resesjonen som startet i 1929. Roosevelt hylles i dag som mannen som berget USA ut av Depresjonen, og han regnes blant de aller største presidentene, kanskje den beste.

Ronald Reagan innledet sin presidentperiode midt mellom to resesjoner. Men etter november 1982 vokste amerikansk økonomi jevnt og trutt gjennom hele 1980-tallet. Reagan støttet sentralbanksjef Volcker i kampen mot inflasjonen, som falt kraftig. Renten fulgte etter. Nå regnes også Reagan som en stor president.

De to sistnevnte presidentene huskes ikke minst for deres internasjonale innsats. Roosevelt var avgjørende i kampen mot nazismen, Reagan mot kommunismen.

På samme måte som de tre, har Obama hatt en helt moderat forgjenger, for å si det forsiktig. James Buchanan, Herbert Hoover og Jimmy Carter regnes alle blant de aller svakeste presidentene USA har hatt. Bush er neppe like svak, og det er for tidlig å bedømme de langsiktige virkningene både av "krigen mot terror" og klimakrisen. De aller fleste hilser likevel presidentskiftet velkommen.

Den økonomiske krisen som USA er inne i nå gir Obama en gyllen mulighet til å fremstå som redningsmann. Men økonomien trenger som regel ingen redning. Så lenge myndighetene ikke gjør altfor mye dumt, vil krisen gå over av seg selv. Roosevelt gjorde utrolig mye dumt, og mange av tiltakene hans bidro til å forlenge depresjonen. Men også den gikk over.

I tillegg får Obama sjansen til å innfri mange valgløfter, som i utgangspunktet virket vanskelig å finansiere. Paradoksalt nok blir det lettere nå. Satsing på grønn energi, billigere og mer tilgjengelige helsetjenester, bedre veier og høyere lønn til lærerne kan alt sammen bakes inn i en finanspolitisk redningspakke.

Alle de største presidentene, og særlig i moderne tid, har vært fremragende talere. Hvis man har anlegg for den slags, får man fremdeles frysninger på ryggen av Lincolns Gettysburg-tale, om Roosevelts fire friheter, eller Reagans oppfordring om å rive Berlin-muren. Også Obama har til de grader ordet i sin makt.

Det er rasjonelt av nyutnevnte næringslivsledere å trekke alle gamle skjeletter ut av skapet med en gang de tar over. Av samme grunn vil Obama svartmale situasjonen nå. Hans hovedbudskap er likevel ikke frykt, men håp. Håp på vegne av amerikanerne, håp på vegne av USA og håp på vegne av den amerikanske ideen.

USA har all grunn til å være stolt av valget av Obama som president. La oss håpet at Obama lever opp til forventningene.