Dagens partistruktur er et resultat av norsk historie, ulike klasser og ulike verdier. Mange gamle mennesker er svært trofaste i sitt partivalg. De ble voksne på 40- og 50-tallet, da partiene avspeilet samfunnet bedre enn i dag.

De unge må forholde seg til partier som er irrelevante, fordi de er historiske overlevninger. For yngre mennesker er spørsmål knyttet til vekst vs. vern, global vs. nasjonal og innvandringsskeptisk vs. innvandringsliberal vel så viktige som den gamle høyre/venstre-aksen. Hvis du mener innvandring og klima er de største farene, hva stemmer du da?

Se på illustrasjonen over. Hvor er du, i dette mønsteret? Trolig vil du forstå hvorfor du ikke klarer å bestemme deg for parti, i likhet med over halvparten av velgerne.

Det er Ukebrevet Mandag Morgen nr. 24 som oppsummerer de gamle og presenterer nye skillelinjer som bestemmer partivalg. De igjen bygger på Valgforskningsporgrammet ved Institutt for samfunnsforskning, der Bernt Aardal er leder.

Artikkelen i Mandag Morgen duver som et tungt bakteppe for de fleste politiske uenigheter i valgkampen. Som Kristin Halvorsen og Lars Sponheim når de kranglet i Politisk Kvarter.

Innen miljø utgjør de to et felles ytterpunkt på aksen. I næringslivsspørsmål derimot, er de på hver sin side.

"Mens det tidligere var geografi, klasse og kultur som skilte velgerne, har holdning til innvandring, privatisering og miljø seilt opp som nye grunnleggende skillelinjer de siste tiårene," skriver Mandag Morgen. Så hvis du mener innvandring og klimatrussel er de største farene, hva stemmer du da? Vakler du mellom Frp og SV?

Partiene Høyre og Venstre ble dannet i 1884, Arbeiderpartiet i 1887, Senterpartiet i 1920 og Krf i 1933. Og langt ut på 60-tallet var Arbeiderpartiet et naturlig valg for en industriarbeider, både på grunn av sakene og fordi de synlige lederne kom fra denne klassen.

En ny undersøkelse viser at Arbeiderpartiets og Høyres listekandidater er de som selv tjener mest. Dette er den solide øvre middelklasse. De er hjertens enige i spørsmål som gjelder vekst vs. vern, men er på hvert sitt ytterpunktet i synes på hvor stor offentlig sektor skal være i samfunnet.

Men gjør det noe at partiene for mange fremstår som rotete mosaikker, der man ikke er helt enig med noen? Antakelig ikke, for når de kommer i regjering blir de alle ganske like. Det gjør at personfokuset ikke er et utrykk for dumme velgere, men tvert i mot kloke velgere. Når alt annet er likt, eller i hvert fall like sammensatt, er den personlige tilliten du føler til en person helt avgjørende.

Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv lørdag, beskrev hvordan politiske skifter av betydning kommer utenfra, som resultat av teknologiske og økonomisk/politiske endringer alle partier må forholdet seg til. Politikken blir den samme, men utføres av ulikt mannskap.

Og dermed kan det like gjerne bli Arbeiderpartiet som delprivatiserer Statoil og Telenor som et hvilket som helst annet parti. Hvilket de også gjorde. Høyrebølgen rundt 1980 var ikke et utslag av Høyres fortreffelighet, men av en allmenn politisk vind.

Og hvilken vind blåser nå? I resten av Europa blåser det Høyre-vind. Norge har gått i mer radikal retning med den rødgrønne regjeringen, men egentlig bare på de to øverste aksene på bildet. Mest på den tradisjonelle høyre/venstre-aksen (øverst), der alle de tre rødgrønne liker vekst i offentlig sektor på bekostning av privat sektor.

Jens eller Erna? Siv eller Jens? Spørsmålet er ikke så dustete tabloid som det høres ut. Når valget er vanskelig blir personene viktige.

Følg Ørjasæter på Twitter som @Orjas.