Aftenposten og Dagens Næringsliv gir onsdag norske politikere kollektiv ros for å ha spart store beløp i oljefondet. Tidligere har politikerne fått ros fra internasjonale organer som OECD og IMF.

Men mye av skrytet er dessverre ufortjent.

Hovedårsaken til at norske politikere har klart å spare så mye, er ren flaks. Eller mer presist: at oljeprisen har blitt langt høyere enn tidligere spådommer.

Gode planer

Da Per-Kristian Foss lagde sitt budsjett for 2004, planla han å bruke 51 milliarder kroner i det året. I årene før denne planen hadde bruken økt med i underkant av 10 milliarder i året.

Men i årene etter planen, fra 2005 og helt til 2009, skulle pengebruken ligge stabilt på 51 milliarder kroner. Da ville, etter planen, oljefondet blitt så stort at det hadde tatt igjen overforbruket. En realistisk plan? Neppe.

I alle årene som er gått etterpå har Stortinget brukt mer penger. I statsbudsjettet for 2007 som Stortinget vedtok i fjor høst la politikerne opp til å bruke 71 milliarder oljekroner.

Tatt igjen av oljeprisen

Og dette var faktisk bare litt mer enn det som følger av Handlingsregelen. Ifølge denne regelen, som sier at vi skal bruke forventet avkastning av oljefondet hvert år, skulle vi brukt 70 milliarder i år.

Grunnen til at Kristin Halvorsen nå kan bruke mye mer enn det Foss la opp til, er naturligvis oljeprisen. De siste årene har den ligget på 400 kroner per fat, i motsetning til de 170 kronene som Foss budsjetterte med.

Og nå er budsjettene også oppjustert. I Nasjonalbudsjettet for 2007 er oljeprisen jekket opp, særlig de nærmeste årene.

Ros

Men politikerne fortjener litt ros.

Oljefondet, eller Statens pensjonsfond – Utland, som det heter nå, er en svært klok konstruksjon. Når nasjonen hvert år bare bruker avkastningen av fondet, vil fondet komme alle fremtidige generasjoner til gode. En edel tanke. Særlig i teorien.

For som vi har sett, klarer politikerne stort sett ikke å begrense seg til å bruke avkastningen. Bare Fremskrittspartiet sier rett ut at de ikke vil gjøre det. Men som vi har sett: i praksis er det mange partier som bruker mer når de får sjansen til det.

Et nøkkelspørsmål er derfor hva som vil skje med fondet når statens inntekter ikke blir overraskende store. Det kan skje fort. Oljedirektoratet nedjusterte nylig forventet oljeproduksjon med over 10 prosent for 2007.

Systemets virkelig test kommer når de store kullene fra 1940-tallet blir pensjonert. Siden 1995 har forholdet mellom antall pensjonister og antall i arbeidsdyktig alder stadig falt (se figur). Fra 2009 vil dette øke. Og det vil det gjøre lenge.