Magnus Marsdal har fått velfortjent oppmerksomhet om sin bok Frp-koden. En viktig tese i boken er at mange typiske arbeidere stemmer på Fremskrittspartiet av kulturelle grunner.

Ledelsen i Arbeiderpartiet og SV tilhører en bredt definert kulturelite. Dette skaper en avstand til mange i den typiske arbeiderklassen. De føler seg mer hjemme, kulturelt, i Frp.

Paradoksalt? Kanskje

Det store paradokset, og grunnen til at kommunisten Marsdal har skrevet boken, er at mange Frp-velgere visstnok stemmer i strid med sine egne materielle interesser. De vet tilsynelatende ikke sitt eget beste, ved å stemme for en økonomisk politikk de selv vil tape på.

Nå kan det hende at mange velgere faktisk støtter Frps politikk på mange områder. De ønsker kanskje lavere skatt, mer penger til veier, mindre innvandring og strengere straffer.

Ifølge Bernt Aardals velgeranalyse for 2001 er Frp overrepresentert blant arbeidere med lav utdanning, lav inntekt, men også blant ”aktive ikke-avholdsfolk”, eldre, menn og vestlendinger (PDF-format). Det er grunn til å tro at de fleste er bileiere.

Som vi tidligere har skrevet, vil de fleste velgerne vil tjene økonomisk på Frps politikk. Den store gruppen som vil tape er våre barn og barnebarn, som vil arve et mindre oljefond.

RV-koden

Heller enn at arbeidere stemmer Frp, er det underligere at partiet RV (som nå har slått seg sammen med AKP, og dannet Rødt), fremdeles har målbar oppslutning.

Ifølge de siste meningsmålingene er det stadig over 2 prosent av velgerne som sier de vil stemme på partiet.

Partiet er ikke med i Aardals velgeranalyse, men det er all grunn til å tro at partiet er sterkt overrepresentert blant høyere utdannede. Partiet ble grunnlagt i universitetsmiljøet i Oslo tidlig på 1970-tallet.

Kommunisme er forsøkt i mange land de siste 100 årene. En viktig del av det kommunistiske programmet er en sentralisering av både den økonomiske og politiske makten. Dette henger sammen med at både den private eiendomsretten og den allminnelig stemmeretten avskaffes i proletariatets diktatur.

Fjerning av grunnleggende politiske rettigheter legger grunnen for all den menneskelige tragedien i de kommunistiske regimene. Men glem den for et øyeblikk.

Håpløs økonomi

Hva er konsekvensene av konsentrasjon av den økonomiske makten?

Det er katastrofe. Kvaliteten på varene og tjenestene som produseres, både til privat og offentlig forbruk, er elendig. Hvis ledelsen i landene har noen personlige preferanser, for eksempel for et sterkt forsvar, blir ressursinnsatsen på dette feltet abnorm. Basale matvarer mangler.

I Nord-Korea er det 23 millioner innbyggere. Bruttonasjonalprodukt er 20 prosent av Fastlands-Norge. Dette landet, som opplever hungersnød til stadighet, bruker sine knappe ressurser på å lage atomvåpen.

I Sovjetunionen falt forventet levealder fra 1970. Barnedødeligheten var på nivå med u-land. Et land med et romfartsprogram klarte ikke å levere grunnleggende helsetjenester til befolkningen.

Den Store Planen

Likevel får kommunistiske partier i land som Norge fremdeles oppslutning, ikke minst blant såkalt intellektuelle. Hvorfor det?

Samfunnsforskeren Robert Nozick skriver at mange intellektuelle gjorde det bra i skolens klasserom, der de ble godt belønnet av den autoritære lederen. De gjorde det imidlertid ikke så godt i skolegården, der belønningen kom i form av prestisje fra skolekamerater, er desentralisert.

Når de blir voksne, liker de ikke markedets anarki og kaos der belønningene er desentraliserte, men lengter tilbake til et autoritært system, der de kan få den belønningen de fortjener.

Mange intellektuelle blir nok også tiltrukket av Marx’ store teori for historiens utvikling, og Store Plan for fremtiden. Landets ledere kan se til at det ikke blir produsert unyttige ting, som grønne, blinkende plastøredobber. De kan koordinere innsatsen, så vi slipper at to teleselskaper bygger ut telelinjer ved siden av hverandre. Og de kan sikre at folk får ”rettferdig betalt”.

Vi vet nå hva som faktisk skjer under kommunismen. Og det er ikke koordinering og rettferdighet. Det er fattigdom og sult, omfattende miljøødeleggelser og masse penger til militæret.

Men det er fremdeles mange i vesten som liker kommunismen. Det er uforståelig, og en kode verdt å knekke.