Mens en hel verdens øyne har vært rettet mot Aten og statsminister Georgios Papandreous politiske krumspring denne uken, fant et mer alvorlig (men mindre akutt) drama sted på vestsiden av Det joniske hav.

I Roma mislyktes statsminister Silvio Berlusconi nok en gang med å sikre en enighet i sin regjering om tiltak for å kutte Italias budsjettunderskudd.

Dermed måtte statsministeren reise tomhendt til G20-toppmøtet i Cannes torsdag formiddag.

Pressebildene tatt av Berlusconi sammen med G20-statsledere før den tradisjonelle fotoseansen forteller om en mann som har mistet draget på verden.

Sjarmen hans, som i flere år har glattet over Italias problemer, har mistet sin politiske kraft. Situasjonen landet befinner seg i, er for alvorlig for Berlusconis klovnestreker.

Selv om Hellas er den direkte årsaken til EUs mange krisemøter, så er det Italias økonomiske helse Angela Merkel og de andre EU-toppene virkelig er bekymret for.

Euroen, EUs økonomiske eksperiment og prestisjeprosjekt, vil ikke tåle en full kollaps i den italienske økonomien lik den vi har sett i Hellas. Likevel er det en mulighet som blir stadig mer sannsynlig.

Det er flere grunner til det:

• Italia er med sin statsgjeld på over 1900 milliarder euro verdens fjerde største låntaker (etter Japan, Tyskland og USA). Gjeldsgraden er på over 120 prosent av BNP.
• Landet er uten vekstimpulser etter mange års politisk vanstyre. Gjennom 2000-tallet hadde Italia negativ vekst justert for befolkningsøkningen.
• Landets næringsliv, også i tradisjonelt vellykkede Nord-Italia, er håpløst lite konkurransedyktige. En italiensk arbeidstaker koster eksempelvis tre dollar mer i timen enn en amerikansk, men amerikaneren skaper verdier for 14 dollar mer, ifølge OECD og ILO.
• Arbeidsmarkedet er kvinnefiendtlig (kun 47 prosent av italienske kvinner er i jobb) og blant Europas mest stivbente
• Korrupsjon og organisert kriminalitet er i europatoppen, og er mer utbredt enn i land som Rwanda og Jordan, ifølge Transparency International.
• Offentlige goder, ikke minst gullkantede pensjonsordninger, tynger statens økonomi stadig mer

Hvis ikke noe gjøres, får Italia over tid problemer med å betjene statsgjelden. Derfor har Tyskland og Frankrike lenge presset Berlusconi til å gjennomføre økonomiske reformer og kutte i offentlige utgifter (blant annet gjennom en økning i pensjonsalderen). Målet er både å redusere statens utgifter og skape nye vekstimpulser for næringslivet.

På G20-møtet forsikret Berlusconi at kriseplanen for landet vil bli vedtatt innen en måned. Men heller ikke på hjemmebane er sjarmen det den engang var. Hans politiske allierte blir stadig færre, og presset mot ham til å gå av øker.

Mye tyder på at Berlusconi for alvor har tatt Italias problemer inn over seg. Hans beste sjanse til politisk overlevelse er å styre Italia bort fra økonomisk kollaps.

Samtidig mener eksperter på italiensk politikk at det ikke finnes gode alternativer til Berlusconi, også italiensk politikk er nær ruin.

Italia og Silvio Berlusconi må derfor trolig løse krisen sammen. Mannen og nasjonen er bundet til masten, de synker eller flyter sammen.

PS! Italias krise har i det minste kommet musikkverdenen til gode. Silvio Berlusconi kansellerte nylig utgivelsen av sin siste CD, en samling smørsanger spilt inn i samarbeid med den mangeårige musikalske partneren Mariano Apicella. Berlusconi skal ha fryktet signaleffekten plateslippet ville ha i disse krisetider.