I Dagbladet søndag presenterte Stoltenbergs sin store visjon. Han vil løfte alle som faller utenfor arbeid og velferd.

Uførebølgen ruller over oss. Nærmere 800 000 i arbedsfør alder står utenfor arbeidslivet, de langtidssykmeldte inkludert. Noen går på full lønn (de sykmeldte), andre er på trygd, atter andre på sosialen. Den bisarre ideen om at lønnet arbeid er veien til lykke for alle, bør avvikles.

Norge har et av verdens mest produktive arbeidsliv, også dersom oljevirksomheten holdes utenfor. Kombinasjonen av at arbeidslivet ikke er for pyser, og at det kan lønne seg å melde seg ut av det, skaper den norske uførhetseksplosjonen.

I andre land står de lite produktive, de halvsyke og de lavt utdannede i ledighetskø. De håper på å få en elendig betalt og lavproduktiv jobb. Eller de lever på familens nåde. I Norge blir de sendt på lønnet attføring.

Egentlig burde vi altså juble over uførhetseksplosjonen. Hurra, vi har råd til å ta vare på de som ikke er superproduktive! Men den stygge siden av den norske velferdsmodellen er at den slår så ulikt ut.

For små selvstendige næringsdrivende, eller de som aldri kom inn i arbeidslivet, venter det ingen solid uførtrygd i den andre enden. Kun ydmykende runder på sosialkontoret, før en mulig minstepensjon. Veien dit er usikker og tornefull.

I Norge bygger nemlig ytelesene på ideen at alle mann og kvinner skal ut i betalt arbeid. Og ettersom det ikke funker, er Stoltenbergs visjon nå en slags mild tvang, som kalles "et inkluderende arbeidsliv".

Stoltenberg vil altså gjøre arbeidslivet mindre produktivt, ved å få inn alle de som ikke orker å henge med, slik arbeidslivet er nå. Hans visjon er, heldigvis, en utopi.

Hvorfor heller ikke være stolt av vår produktivitet i det betalte arbeidslivet? Og som en konsekvens av det være enig om å dele inntektene som blir skapt der?

De mange på trygd får samfunnet til å gå rundt i nærmiljøet, i idrett, kultur, og bare ved å være hjemme å kunne hjelpe naboen. Nabokjerringa til Gro er like nødvendig som før, enten hun er forsørget av mannen eller har egen uføretrygd.

Den store visjonen bør være å viske ut skillene mellom inntektsadelen med fast jobb og fulle rettigheter ved sykdom, og dem som faller utenom. Og de som faller aller mest utenom er det som ikke har trygderettigheter å snakke om.

Borgerlønn er en logisk og fornuftig konsekvens av de siste årenenes produktivitetsvekst i arbeidslivet. Foreløpig er det bare partiet Venstre som har skjønt det.

Kombiner borgerlønn med dramatisk lavere marginalskatt for lavtlønte. Da kan den enkelte kan selv ta valget mellom arbeid eller borgerlønn, og veksle fritt mellom de to gjennom et lisvløp. Det må da være bedre enn varig trygd eller sosialhjelp?

Folk klarer nok å gjøre nytte for seg selv om de ikke halser av gårde klokka sju om morgen og kommer hjem ved sekstiden. Den bisarre ideen om at lønnet arbeid er veien til lykke for absolutt alle, bør avvikles. Først da blir slagordet "Alle skal med" bli realistisk.

Rett til arbeid tilhører fortiden. Rett til inntekt på et lavt, men forutsigelig nivå er svaret for fremtiden.

Følg Ørjasæter på Twitter som Orjas .