Avisa Nationen har beregnet andelen uføretrygdede i små distriktskommuner, sammenlignet med større kommuner i sentrale strøk. Ballangen, Gratangen og Lavangen, alle i Nord-Norge, topper lista over uføre i andel av arbeidsstyrken.

Tallene, som Nationen har hentet fra NAV, viser den skjulte arbeidsledigheten i Norge. Folk vil ikke flytte. Kanskje de heller ikke er særlig attraktive på arbeidsmarkedet.

Det er helt greit, mener regjeringen. "Om uføreordningen indirekte påvirker bosetningsmønsteret noe, så får det heller være. Folk må få lov å bo der de ønsker uansett," sier statssekretær Jan-Erik Støstad i Arbeidsdepartementet til Nationen.

Uttalelsen er skremmende i sin bevisstløshet. Han må gjerne mene at nordmenn i utkantene bør få inntekt, bare for å bo. Men da bør det kalles distrikts-trygd og ikke uføretrygd. Ved å tillate en uthuling av uførebegrepet rammer vi dem trygden opprinnelig var ment for.

Hvordan føles det å stå opp om morran i mørketida i Ballangen for å slite seg på jobb til tross for alskens "vondter", Når naboen kan sitte inne og kose med katta hele formiddagen?

Førsteamanuensis Mari Rege ved Universitetet i Stavanger har forsket på geografisk smittsom uføretrygd. "Det ser ut som om det utvikles lokalmiljøer der tilbøyeligheten til uføretrygd er stor fordi så mange andre mottar uføretrygd," sa hun til Dagens Næringsliv i 2006. Det er på tide å gjeninnføre skillet mellom de som har alvorlige sykdommer, og de som er normalt halvsjuke

"Mange synes nok det er bittert å jobbe hardt hver dag når de ser at naboen tjener like mye som ufør, og dessuten får beiset huset," sa lederen av næringsforeningen i Ballangen, Trond Pettersen i samme Dagens Næringsliv-artikkel.

Men det føles nok enda mer bittert for de som aldeles ikke kan beise noe hus, fordi er reelt medisinsk uføre. For hver krone som går ut i uføretrygd til de som kunne jobbet, er det en krone mindre i trygd til de som virkelig trenger det.

Attføringsordningen for unge uføre ble strammet inn i 2004. Etter det er det blitt enda vanskeligere å komme inn på arbeidsmarkedet for de som virkelig vil.

Folk i begynnelsen av tjuerårene med tunge kroniske lidelser eller medfødte handicap skal ikke få en krone mer enn arbeidssky middelaldrende gubber.

Nei, de får faktisk mye mindre. For hvis gubbene har vært i arbeid en gang så har de opptjent pensjonspoeng. Det har ikke de unge med handicap og kroniske lidelser.

Det er dødsens urettferdig. Det er på tide å gjeninnføre skillet mellom de som har alvorlige sykdommer, og de som er normalt halvsjuke slik vi alle er, og langtidsledige i tillegg.

Vi i Norge er en øy av velferd i et europeeisk hav av arbeidsledighet. Kostnaden? Den betaler de som er virkelig syke. For uføretrygden kan aldri økes, og attføringen kan aldri bli særlig god, når den gjelder så uhorvelig mange.

Les Drude Beers kommentar på samme tema i Nationen: Krykkebygrenda.

Følg Ørjasæter på Facebook: www.facebook.com/lederboka.

Følg Ørjasæter på Twitter: @orjas