Det er klare tegn på at eurokrisen/problemene i kredittmarkedene nå rammer norsk økonomi. Prognosemarkedene har tatt det inn over seg og de fleste venter nå en vekst i fastlandsøkonomien på 2- 2,5 prosent i 2012. Betydelig laver enn de ventet i sommer, men ingen krise. Det kan gå verre og statsministeren advarer i beste sendetid om faren for «double dip».

Min beste gjetning er at vi får svak vekst i år, men unngår en nedtur. Men det er basert på at euro/kredittkrisen ikke tiltar og at veksten i verdensøkonomien blir grei. Faren for at mye svakere utvikling ute og kraftigere tilstramming i kredittmarkedene skal ramme norsk økonomi hardt er imidlertid høy.

Mye er forskjellig, men det er noen likhetstrekk med krisen i 2008/2009. Problemer i kredittmarkedene gjør at det er dyrere/vanskeligere for bankene å hente inn penger. I første omgang er det trolig særlig bedriftene som får svi for det i form av høyere renter og strammere kredittgiving. Det er også tegn til svakhet i våre eksportmarkeder samtidig som uroen kan føre til at bedrifter og forbrukere blir mer forsiktig med pengebruken. Likevel, vi er (i alle fall foreløpig) langt fra krisen i finansmarkedene i 2008 og den følgende kollapsen i verdenshandelen. Det er også en annen forskjell – innretningen av pengepolitikken i Norge. Nå er styringsrenten lav.

Før krisen i 2008 hadde Norges Bank skrudd renten sakte, men sikkert opp for å dempe veksten og hindre overoppheting. Så slo finanskrisen fult inn høsten 2008 og det ble fort klart at det ikke var snakk om en forsiktig nedkjøling, men full kollaps i norsk økonomi. Fra toppen våren 2008 til bunnen høsten 2009 falt fastlands-BNP med 2,5 prosent. Det kraftigste tilbakeslaget siden krisen på slutten av 1980 tallet. I perioden fosrvant det vel 40.000 arbeidsplasser.

At pengepolitikken var strammet kraftig til før finanskrisen traff oss, bidro til at nedturen ble bratt, men det la også grunnlaget for at nedturen ble kortvarig. Politikken ble lagt kraftig om høsten 2008 med kutt i styringsrenten fra 5.75 prosent til 1,25 prosent på mindre en ett år. Det sammen med det såkalte «gullkortet» ga et kraftig fall i forbrukernes/boligkjøpernes renter. Etter et fall i andre halvår 2008 snudde både privat forbruk og boligpriser opp så og si i takt med rentekuttene. Det tok tid før boligbygging, bedriftenes investeringer og eksporten snudde, men fra høsten 2009 pekte pilene oppover.

At rentene i utgangpunktet er lave samt at forbrukerne nå sparer en høy andel av inntekten (statistikken er ikke helt entydig her riktignok) tilsier at en eventuell nedtur nå ikke blir bratt som i 2008/2009. Jeg har også vanskelig for å forestille meg at verdenshandelen og dermed eksporten skal falle helt sammen slik den gjorde i 2008/2009 selv om eurokrisen eskalerer. Oljeprisen kan selvsagt falle mye i et krisepreget scenario, men det tar antagelig tid før det slår ut i lavere aktivitet i leverandørsindustrien.

Men selv om jeg har vanskelig for å tro at vi skal møte veggen i 2012 med samme kraft som vi gjorde i 2008, er jeg redd en eventuell nedtur kan vare lenger. Skulle krisen internasjonalt tilta mer enn ventet vil arbeidsledigheten øke mer her hjemme samtidig som kredittgivningen vil strammes til. Det kan fort slå ut i økt pessimisme, fallende boligpriser, svakere utvikling i forbruket og fall i bedriftsinvesteringene. Da har vi ikke samme mulighet til å stimulere oss ut av problemene ved lavere renter som i 2008/2009 siden styringsrenten allerede er svært lav. Finanspolitikken blir nok lagt om, men den virker tregt og er på ingen måte like effektivt på sviktende privat etterspørsel som rentevåpenet.

Og Norge er ikke alene. Går det riktig dårlig ute er det få muligheter for å stimulere gjennom lavere renter. Og få andre land har muligheten til å bruke offentlige budsjetter slik som Norge kan.