La meg først forklare hvorfor, og deretter hvorfor dette ikke er farlig, men snarere gir oss anledning til å jobbe med de virkelige forskjellene

Det er kun marginale partier på venstresiden som fortsatt går inn for utjevning av økonomiske forskjeller. I det legger jeg at tradisjonelle sosialdemokratiske partier er nå trygt over på markedsøkonomiens side, og omfavner den fantastiske dynamismen dette skaper. Hvorvidt du skatter 20, 30, 40 eller 50 prosent av din inntekt eller næring, vil ikke skape utjevning. Hvis du tror at det kun er skattesatsen som er avgjørende, forstår du ikke hvordan verdier skapes.

En som går på NAV, vil kun ha kjøpekraft tilsvarende generell prisstigning , mens de som jobber i yrker som er resultatavhengig eller folk som driver eget selskap, vil ha en helt annen inntjening og sparingskurve. Tjener du 600.000 i året, og betaler ned på huslånet ditt, vil formue og kjøpekraft øke mer enn trygdemottakeren som leier leilighet. Det er uavhengig av skatteprosent, selv om lavere skatteprosent vil gjøre prosessen raskere. Det essensielle her er å ha høy lønn nok til å kunne spare eller betale ned på bolig.

Hvorvidt den som importerer vinterjakker fra Kanada må betale 28 prosent eller 50 prosent av overskuddet sitt i skatt, vil formuesøkningen uansett være formidabel over en ti års periode. 2 millioner i overskudd årlig spredt over 10 år, vil kunne gi en formue på 7-10 millioner kroner ved rent utbytte. I tillegg må vi regne med at forretningen kan bli solgt til tilsvarende sum basert på fremtidig kontantstrøm. Langt mer enn minstelønnsarbeideren, selv tatt i betraktning at de begge står opp og legger 8-12 timer arbeid i dagen.

De økonomiske forskjellene vil øke. Bare se på de som har vært smarte i boligmarkedet, der de fleste private formuer i Norge er skapt. Det er stor forskjell på de som er konservative, og de som strekker seg ved hjelp av høyere startkapital eller foreldre. De som spiser det største stykket, blir også feitest.

Poenget mitt er at ingen politikere i toneangivende partier ønsker egentlig å snu denne trenden , fordi det innebærer helt andre virkemidler som lønnstak, kraftige reguleringer av boligmarkedet og progressiv næringsbeskatningen. Dit vil ikke Jens Stoltenberg, og dit kommer aldri Norge. Prat om utjevning av økonomiske forskjeller forblir derfor tom retorikk, og det er faktisks helt greit. De største forskjellene i samfunnet er uansett ikke de økonomiske.

Når jeg ser på menneskene rundt meg, er det helt andre faktorer som avgjør om de trives, føler seg lykkelige, får brukt sitt potensialet eller er friske. Her kan man selvfølgelig sette hvilke premisser man vil, men utgangspunktet mitt er at penger i seg selv ikke automatisk gir noen av delene.

Jeg mener følgende variabler representerer de største forskjellene i samfunnet i dag:

• Arbeidsetikk
• Ambisjoner
  
• Utdannelse
• Oppfinnsomhet
• Tillit til sin neste (kollega, slekt, kjæreste eller partner)
• Sunt kosthold og trening
• Sosial omgangskrets
• Muntlig og skriftlig formuleringsevne
• Flaks og tilfeldigheter
• Trender
• Forholdet til familien, kjærlighet, rus osv.

Hvis du blir fristet til å kontre med at penger gir bedre forutsetninger og tilgang til akkurat det jeg ramset opp, foreslår jeg at du leser sladderpressen eller en av Norges to næringslivsaviser. Gleden og lykken skinner sterkere i din egen innstilling, enn av bankutskriften.

Er du virkelig opptatt av å utjevne forskjeller, bør du hjelpe de du kan med å forbedre seg selv. Har du en venn som har spist sjokolade hele livet og veier 150 kilo, er det mer konstruktivt å ta med denne personen på en gåtur, enn å kreve at NAV øker utbetalingen hans med 5.000 kroner. Selv om Olav Thon sin årlige formueskatt brenner et hull i felleskapets bukselomme, er det fortsatt en nobel oppgave å hjelpe hverandre helt på egenhånd.

I markedsøkonomien kan penger og eiendeler komme lettere hvis du treffer på noen av punktene over, men de store og utslagsgivende forskjellene blir ikke mindre av at alle har mer penger. Det starter aldri med penger, det starter med deg.