Ledighetsfallet viser ikke et sterkt arbeidsmarked

Arbeidsledigheten i Norge faller. Men fallet er ikke nødvendigvis positivt.


<p><b>FALLER AV FEIL GRUNN:</b> Arbeidsledigheten har falt en stund etter den bratte oppgangen som følge av oljebremsen. Men fallet er neppe «reelt», skriver E24s spaltist.</p>

FALLER AV FEIL GRUNN: Arbeidsledigheten har falt en stund etter den bratte oppgangen som følge av oljebremsen. Men fallet er neppe «reelt», skriver E24s spaltist.

kommentar Marius Gonsholt Hov

Marius Gonsholt Hov er seniorøkonom i Handelsbanken Capital Markets.

Han har tidligere jobbet i Norges Banks avdeling for pengepolitikk og internasjonal avdeling i Reserve Bank of New Zealand. Han er MSc fra NHH, med samfunnsøkonomi og finans som spesialisering.

Vi makroøkonomer blir gjerne omtalt som «spåmenn». Det engelske uttrykket «forecaster» er kanskje mer dekkende, men ikke helt. For når jeg hører ordet tenker jeg mer i retning av en meteorolog. Og denne yrkesgruppen har nemlig en stor fordel som vi økonomer ikke har: De trenger bare å stikke hodet ut av vinduet for å se hva været er akkurat nå – altså, hva som er nåsituasjonen.

For vår del er det verre, ettersom vi ikke direkte kan observere den aktuelle situasjonen i økonomien. Dermed mangler vi et presist startpunkt for prognosene. For hva er egentlig nåsituasjonen i norsk økonomi?

Jeg skal innrømme at denne vurderingen er vanskeligere enn på lenge. Utgangspunktet er nemlig at vi har en forholdsvis svak økonomi, som vokser tregere enn hva normalt er. Under slike omstendigheter skulle egentlig arbeidsledigheten ha steget videre. Dette ettersom veksten i sysselsettingen er for svak til å ta unna for den naturlige veksten i befolkningen i arbeidsfør alder.

Mange glemmer nok at arbeidsledighet ikke bare kommer av at folk mister jobben. Arbeidsledighet oppstår nemlig når sysselsettingsveksten ikke holder tritt med veksten i befolkningen i arbeidsfør alder. Det gir selvfølgelig ekstra sterke utslag når sysselsettingen faller. Men tenk deg heller en situasjon hvor det er nullvekst i sysselsettingen, samtidig som befolkningen i arbeidsfør alder vokser med 1 prosent i året. Da vil faktisk arbeidsledighetsraten stige med 1 prosentenhet i året.

Tallene er ikke helt tilfeldig valgt. For sysselsettingsveksten i Norge har ikke vært mye over null det siste året (0,1 prosent i 2016). I samme periode har befolkningen i arbeidsfør alder vokst med 1 prosent. Likevel har arbeidsledigheten begynt å komme seg kraftig ned, ikke opp. Så hva er det som skjer?

Svaret er at yrkesdeltagelsen faller som en stein – folk i arbeidsfør alder trekker seg ut av arbeidsmarkedet. Det er vanskelig å hevde at dette utelukkende skjer på grunn av for eksempel befolkningsaldring, at vi har fått flere personer i de øvre aldersintervallene, hvor sannsynligheten for tidligpensjon øker. For yrkesdeltagelsen faller nå på bred basis – på tvers av de ulike aldersintervallene.

Det er mer naturlig å tenke seg at dette skjer som følge av et fortsatt svakt arbeidsmarked. Når det er vanskelig å få seg jobb, velger en del heller å trekke seg ut; fortrinnsvis de som har muligheter utenfor arbeidsmarkedet. Derfor ser vi typisk at det er sykliske svingninger i yrkesdeltagelsen. Men oljesmellen har ikke gitt en nedgangskonjunktur av typisk norsk varemerke, i den grad vi kan si at det finnes noe sånt. For denne gangen har vi ikke opplevd et regelrett fall i den samlede sysselsettingen. Men heller en lengre periode hvor sysselsettingen omtrent ikke har vokst. Samtidig har vi sett perioder hvor yrkesdeltagelsen ikke bare har holdt seg oppe, men faktisk steget. Dette var særlig situasjonen tilbake i 2015.

Tolket bokstavelig betyr det at stadig flere forsøkte seg i et arbeidsmarked som hele veien viste seg vanskelig. Yrkesdeltagelsen falt imidlertid raskt tilbake igjen. Ikke bare det, i det siste har den falt markert. Og dermed har arbeidsledigheten kommet kraftig ned, selv om sysselsettingen omtrent har stått i ro.

Dette gjør det ekstra krevende å vurdere den løpende tilstanden i norsk økonomi. Med tilstand mener jeg den faktiske aktiviteten sett i forhold til hva som er en normalsituasjon. Avviket mellom disse omtales ofte som produksjonsgapet. Når produksjonsgapet «er lukket,» har vi full kapasitetsutnytting i økonomien. Videre er det en nær sammenheng mellom produksjonsgapet i økonomien og utviklingen i arbeidsledigheten. I en markedsøkonomi vil vi jo alltid ha litt arbeidsledighet. Men når ledigheten begynner å stige (synke) utover et normalt nivå, er det et uttrykk for at kapasitetsutnyttingen i økonomien er unormalt svak (sterk). I perioden bak oss hvor arbeidsledigheten, slik den måles i SSBs Arbeidskraftundersøkelse (AKU), steg langt mer enn anslått, måtte Norges Bank ta stilling til om dette var «støy» (måleproblemer), eller om det var et uttrykk for at kapasitetsutnyttingen i økonomien faktisk var mye svakere enn antatt. Deres konklusjon ble at dette for det meste var støy; det ikke sto så dårlig til i økonomien som AKU-ledigheten ville ha det til.

Men nå har yrkesdeltagelsen rast nedover, og trukket arbeidsledigheten den samme veien. Og tilsvarende som at perioden med høy arbeidsledighet skapte tvil om hvorvidt kapasitetsutnyttingen i Norge var mye svakere enn antatt, bidrar den siste ledighetsnedgangen til å så tvil om hvor godt det egentlig går. Dette illustrer problemet med uobserverbare størrelser, slik som kapasitetsutnyttingen i økonomien.

I vurderingen av situasjonen tror jeg imidlertid det er viktig å feste seg ved følgende: sysselsettingsveksten er fremdeles svak, uansett hvilken informasjonskilde du forholder deg til. Vi har fremdeles vekst i befolkningen i arbeidsfør alder, og strukturelle endringer i yrkesdeltagelsen skjer neppe over natten. I alt skulle dette tilsi at vi har et fortsatt svakt arbeidsmarked, hvor folk trekker seg ut som følge av at det ikke skapes nok jobber.

Den siste ledighetsnedgangen er neppe «reell». Og om den så var det, hvordan kan vi da forklare at lønnsveksten i Norge er så svak som den faktisk er? For er det noe vi har kontroll på i Norge, er det lønnsdannelsen. Og når både lønnskravene og de videre reallønnsforventningene til partene i arbeidslivet er beskjedne, kan jeg vanskelig se at arbeidsmarkedet har bedret seg så mye som det de siste ledighetstallene kan tyde på.

Vis kommentarer

Kjære kommentarfeltbruker!

Vi ønsker dine argumenter og meninger velkommen. Vær saklig og vis omtanke, mange leser det du skriver. Gjør debatten til en bedre opplevelse for både andre og deg selv.

Les mer om våre regler her.

Per Valebrokk, ansvarlig redaktør E24

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå