Flyktninghjelpen har akkurat gjennomført en verdig og vellykket TV-aksjon, hvor det norske folk har vist en enorm dugnadsinnsats og giverglede. NRK skal også ha stor takk for en flott sending med innslag som viste at mennesker på flukt er mennesker som deg og meg med liv og drømmer, kunnskaper og ferdigher, men med behov for hjelp i en akutt situasjon.

Den enorme oppslutningen om søndagens aksjon tyder heldigvis på at de fleste har fulgt bedre med i timen enn Elin Ørjasæter, og klarer å ha flere tanker i hodet på en gang.

Elin Ørjasæters kommentar: Vær ond - si nei til TV-aksjonen!

Det virker som Ørjasæter bestemte seg en gang for alle i 1985, etter å ha lest tre artikler på pensum i økonomisk geografi, at bistand er mislykket og alltid kommer til å være det.

Derfor mener hun det heller ikke er behov for å nyansere mellom stat-til-stat bistand, langsiktig utviklingshjelp eller humanitær nødhjelp. Alt er det samme og ingenting virker. Å redde liv betyr lite hvis man ikke kan garantere at det også fører til økonomisk utvikling.

TV-aksjonen var tydeligvis en passende anledning til å lade hagla med all frustrasjon hun har samlet opp mot en stat som bruker penger på bistand, en nødhjelpsorganisasjon som redder liv både med statens penger og frivillige gaver, en statskanal som i tillegg til å være en nyhetsformidler også ønsker å vise samfunnsansvar, og et forsteinet syn fra 80-tallet om at bistand betyr at snill hvit mann hjelper stakkarslig svart mann som ikke klarer noe selv.

For å ta det siste først. Hvis Ørjasæter hadde sett TV-innslagene på søndag, noe jeg tviler på at hun kan ha gjort, ville hun sett svært få hvite hjelpere og ikke en eneste stakkarslig flyktning som satt passiv og ventet på hjelp.

Det hun ville sett var den somaliske moren som hadde flyktet fra kuleregnet i Mogadishu og tok seg over grensen til verdens største flyktningleir i Kenya hvor hun ble tatt imot av Flyktninghjelpen. Alt hun håpet på var at det snart skulle bli mulig å reise hjem igjen. I mellomtiden var hun takknemlig for at noen bidrar med støtte til mat, et tak over hodet og skolegang til barna.

Ørjasæter ville også møtt flyktninger som etter år på flukt endelig kunne vende hjem. De får materialer til å bygge opp igjen husene sine som har blitt ødelagt under krigen. Jobben gjør de selv.

Er Ørjasæter mot privat innsamling hvis det koster noe å formidle budskapet? Oppsiktsvekkende holdning fra en journalist i en næringslivsavis.

Og hun ville blitt kjent med moren som hadde vært på flukt i Kongos jungel med fire barn i flere år, uten håp for fremtiden, men som nå er en ressursperson i lokalmiljøet hvor hun er lærer for foreldreløse flyktningbarn.

At NRK får dekket en del av produksjonskostnadene for å lage en aksjon som samler inn hundre ganger så mye, faller henne også tungt for brystet. Men da skulle jeg gjerne ønske å vite hvilke innsamlingsformer hun heller anbefaler.

Foretrekker hun betalte reklamekampanjer fremfor en dugnadsinnsats fra NRK som koster en brøkdel av dette? Eller er det slik at Ørjasæter, i tillegg til å være mot all bistand i offentlig regi, også er imot privat innsamling hvis det koster noe som helst å formidle budskapet? I så fall en oppsiktsvekkende holdning fra en journalist i en næringslivsavis.

Samtlige partier på Stortinget stilte opp og vervet bøssebærere for årets TV-aksjon fordi medmenneskelighet og engasjement ikke har en politisk farge. Det går an å stille spørsmål ved den norske bistandspolitikken og likevel ønske å gi et privat bidrag til en flomrammet familie i Pakistan. Her har kanskje Ørjasæter noe å lære.

Ørjasæter behøver ikke å ha dårlig samvittighet for å la være å åpne døren for bøssebærerne neste år. Å gi er et frivillig valg – også til TV-aksjonen. Men hun kan godt ha dårlig samvittighet for bruke sin talerstol til å forsøke å ta livet av det norske folks giverglede og engasjement, bevæpnet med kunnskapsløshet og forutinntatte meninger.

Gjestekommentar: Rolf A. Vestvik, kommunikasjonssjef i Flyktninghjelpen