I disse dager forhandler regjeringen intenst om innholdet i Klimameldingen . Klimameldingen skal skissere hvordan vi skal kutte klimagassutslippene ned til 45 millioner tonn CO 2 i 2020. Det er et mål det står respekt av: Utslippene må ned fra dagens nivå med 8 millioner tonn. En gjerrig familiebil slipper ut omtrent to tonn CO 2 i året, det vil si at klimameldingen må vise hvordan CO 2-utslipp tilsvarende fire millioner gjerrige familiebiler skal kuttes, og det på bare åtte år.

Det er likevel viktig å huske at halvparten av kuttene må gjøres fordi vi de siste to tiårene har valgt å øke våre utslipp, selv om målsetningene til politikerne har uttalt det motsatte. Det er viktig å snu den utviklingen og det haster med å få på plass effektive virkemidler for dette.

Men mens interne dragkamper i den norske Regjeringen har gjort at klimameldingen har blitt utsatt fire ganger allerede, sist nå i slutten av januar, har den danske Regjeringen – eller Regeringen, som det heter der – gått hen og laget Europas kanskje mest offensive og fremtidsrettede energimelding, som en forsmak på en klimamelding de vil lansere i løpet av året. Meldingen heter Vores Energi, og viser hvordan danskene må omstille – eller, som de sier, «fremtidssikre» – seg til et energi- og transportsystem som er hundre prosent fornybart innen 2050. De har satt seg som mål at vindkraft skal dekke 50 prosent av energibehovet i 2020, og at kullkraft er faset ut innen 2030. Det må kunne kalles temmelig offensivt. Men hvorfor i alle dager gjør de dette?

For det første er dette måten Danmark sikrer seg mot høyere energipriser, som presses i været av større global etterspørsel. Omstillingen vil isolert sett kunne medføre økte energiregninger for både husholdninger og bedrifter, men den danske Regjeringen mener dette er en forsikring mot ennå høyere utgifter for fossil energi i årene fremover.

Omstillingen skal også skje av hensyn til klimaet, og klimaendringer er noe Danmark har stor egeninteresse av å gjøre noe med. De siste somrene har det vært omfattende oversvømmelser i forholdsvis flate Danmark, og frykten for at klimaendringer kan gjøre den slags vesentlig vanligere i årene fremover, er stor nok til at Danmark tar klimaet veldig, veldig seriøst. «Fremskridtene i den globale indsats mod et klima i krise er indtil videre alt for beskedne. Det er ved eksemplets kraft, at Danmark skal bidrage til at få resten av verden med i den globale indsats mod klimaforandringer,» står det i rapporten.

Den tredje grunnen er at Danmark er, som de selv sier det, «gode til at lave en forretning ud af det grønne». Danmark har satset på å lage business av klimavennlig energi i mange år, og satset for eksempel på vindmøller på et tidspunkt da vindmøller var noe for virkelig spesielt interesserte. Derfor er de i dag verdensledende på vindkraft, med noen av verdens største og mest innovative vindkraftselskaper.

At både Danmark og resten av verden vil være avhengig av fornybar energi i århundrene fremover er et godt hint om at fornybar energi kanskje kan være et forretningsområde å snuse på også for Norge, og med en offensiv klima- og energiplan får Danmark en enorm teknologifordel sammenlignet med andre land, inkludert Norge.

Disse tre argumentene – sikring mot eskalerende energipriser, klimaendringer og konkurransekraft – er ikke argumenter som bare gjelder for Danmark. La oss si jeg er en norsk finansminister med et fireårsperspektiv. Da er det, med finansministerlogikk, logisk å jobbe for at oljeindustrien er hovedfokus, for å tyne ut maksimalt med penger inn i statskassen.

Men om jeg er finansminister med et hundreårsperspektiv, så ser ting litt annerledes ut. Da blir plutselig de tre danske argumentene temmelig relevante. Fordi innerst inne vet selv en finansminister at en finitt ressurs er, nettopp, finitt, og at omstilling til et lavutslippssamfunn må skje raskt, så vi ikke havner i en teknologisk og økonomisk baklekse, bak for eksempel Danmark, som tenkte litt lengre frem enn oss.

I Norge kommer det stadig politiske utspill med all verdens argumenter for hvorfor man ikke kan få på plass nye virkemidler for å kutte norske utslipp. Ett av argumentene handler om at det er EUs kvotesystem som regulerer utslippene i fastlandsindustri og oljeindustri. I dette systemet er mengden utslipp gitt, så det har ikke noe å si om vi gjør kutt i Norge eller Danmark, hevder kvotedogmatikerne.

Danmark derimot lar seg ikke begrense av en slik tenkning når de skal lage planen for hvordan utslippene skal ned med 40 prosent sammenlignet med 1990-nivå. De skriver at ved å gjøre en ambisiøs innsats i kvotepliktig sektor, sikres en rask omstilling til en grønn økonomi, og at når Danmark går foran og får til kutt gjennom også andre virkemidler enn kvoter, så kan det bane veien for at EU vil øke sine klimamål i neste omgang. Derfor satses det for eksempel på bruk av bioenergi i de danske kullkraftverkene selv om kullkraftverkene hører hjemme i kvotepliktig sektor.

Den gode nyheten er at det er på ingen måte for sent for den norske regjeringen å lansere en klimamelding som er like ambisiøs og langsiktig som Danmarks. Når ett nordisk sosialdemokrati kan, er det ikke noen grunn til at et annet ikke kan. For det er aldri for sent å bli inspirert. Kanskje kan vi også slå danskene både i ski, og i langsiktighet!