Ved å faktisk håndheve sin skattelovgivning, skjære offentlige goder til et rasjonelt nivå, og føre et troverdig nasjonalregnskap, vil Hellas i løpet av kort tid bli solvent. USA kan på kort tid gå med budsjettoverskudd ved å (gjen)innføre moderat progressiv beskatning, skjære ned landbruksubsidier og annen proteksjonisme, og legalisere, regulere og beskatte cannabis. Likeledes kan enkle strukturelle grep i tråd med Glass-Steagall raskt få slutt på «too big to fail»-syndromet som truer finansmarkedene. Og så videre for Italia, Portugal, Spania, osv.

Det finnes gode grunner til at det ikke er så enkelt, og de er alle politiske.

Gir du det greske kemnervesenet handlekraft, får mange grekere en «uventet» skatteøkning. Alle kan bli enige om at noen bør få færre offentlige goder, så lenge det ikke er dem selv eller noen de kjenner. I USA er det en stor politisk fløy som ikke vil øke skatter før utgifter er skåret, og alle beskyttede bransjer taler godt for hvorfor akkurat de bør få være i fred. Og i Vesten er det å legalisere cannabis omtrent like tabu som det er i Saudi-Arabia å la kvinner kjøre bil. Nye reguleringer av banker, selv om de er aldri så rasjonelle og enkle, blir tilbakevist som innblanding i markedene.

Mange av innsigelsene har noe for seg. Nye skatter skaper nye skjevheter. Folk som er avhengige av offentlige tjenester vil få det vanskelig hvis de mister dem. Bransjer som blir konkurranseutsatte mister arbeidsplasser. Verden blir ikke et bedre sted av at flere røyker hasj. Bankene sliter nok reguleringer som de gjør om de ikke attpåtil skal brytes opp og rekonstrueres midt i en krise.

Men voksne folk greier å leve med ulempene i valgene de tar så lenge de er overbeviste om fordelene. Og da er det spesielt viktig at vi har voksne politikere.

Men politikere er på sin side prisgitt egne dilemmaer.

• Det ene er dette med valgtermin. En regjering må vise hva den kan på bare få år, og det er ingen som blir valgt med slagordet «det vil bli verre før det kan bli bedre». Den som forteller sannheten til velgere i Hellas, USA, Italia, Portugal, eller forsåvidt Norge, vil slite med å få stemmer ved neste valg, som alltid er rundt svingen.
• Det andre er sensasjonspresse, som oftest vil forsterke eksempler på de kortsiktige ulempene med en politikk uten å gjøre rede for - eller følge opp - de langsiktige fordelene.

Valutagaver fra olje- og gassfelt har i høy grad skånet oss for økonomisk ustabilitet i verden rundt oss, men de kan ikke immunisere oss mot denne politiske krisen. Snarere tvert i mot risiker vi å gå oss helt bort dersom oljepengene skjermer oss fra de virkelige konsekvensene av vår politikk.

Løsningen er ikke å forlenge terminer eller avskaffe demokrati, og heller ikke å legge restriksjoner på pressen.

I stedet må vi innse at vi går inn i en æra der politikk ikke lenger dreier seg om slagord, ideologi og klisjebekledde partiprogrammer. Vi er i de vanskelige problemers tid; vi har utfordringer forbundet med demografi (alder og folkevandring), energi, produktivitet, helsetjenester og mye mer som vil kreve inngående debatt, stor kreativitet, og tøffe valg.

Det gjør det desto viktigere at europeiske og amerikanske politikere får unna de enkle problemene, så ubehagelige de enn er. Ellers sløser vi med tid, og det kan vise seg å være mer kostbart enn penger.