Jeg viser til Pål Frisvolds kronikk i E24 23. januar, der det rettes kritikk mot Enovas årlige konferanse om energieffektivisering og fornybar energi.

Som representant for Innovasjon Norge kan jeg ikke svare på kritikken som rettes mot Enova direkte. Men siden Frisvold trekker inn Innovasjon Norges seminar i etterkant av Enovakonferansen til å understreke sine konklusjoner, føles det riktig å komme med et par faktaopplysninger.

Frisvold påstår i sin artikkel at det eksisterer få økonomiske incentiver for fornybar energi i Kina. Det er ikke riktig.

Kina er minst like bekymret for sin energisikkerhet som EU og USA. Landet vil i 2018 ha et like stort forbruk av olje som USA, og i 2025 vil dette forbruket sannsynligvis være dobbelt så høyt som USAs.

I samme periode vil egenproduksjonen av olje forbli stabil. Dette vil gjøre Kina til verdens største importør av olje, som i hovedsak kommer fra Midtøsten og Afrika. Kinesiske myndigheter har lenge innsett behovet for å gjøre seg mindre avhengige av leveranser fra utlandet – dette behovet har blitt enda mer tydelig etter Den arabiske våren.

Energiprisene i Kina er på nivå med eller høyere enn i Norge – i seg selv et sterkt incentiv til utbygging av fornybar energi og implementering av energisparende tiltak.

Energiforbruket i Kina vil samtidig øke med 75 % frem til 2020. I denne perioden skal landet bygges ut 500 GW med fornybar energi. BNP er estimert til å øke med 40 % i løpet av inneværende femårsplan (2012 – 2016). I samme plan legges det opp til en 16 % reduksjon i energiintensiteten.

Myndighetene i Kina har naturligvis forstått at en slik voldsom utbygging ikke skjer av seg selv, men at det kreves incentiver iverksatt fra sentrale, regionale og lokale myndigheter.

Eksempelvis er feed-in tariffen for solkraft satt til 1 RMB (ca. 0,95 NOK) per kWh. Dette i en periode der Europa, med Tyskland i spissen, fjerner subsidiene for denne sektoren.

Når det gjelder vindkraft, og i sær offshore vind, så mangler Kina kompetanse på de fleste områdene (ref. kronikk av undertegnede i DN 06.05.2011). Dette representerer en mulighet for norsk næringsliv. Selv om det Frisvold skriver om Kinas andel av Norges eksportmarked, er riktig, så øker den andelen raskere enn for noe annet land i verden. Dette er ikke det samme som å si at Europa ikke er viktig, men som Frisvolds artikkel litt ufrivillig understreker, er kanskje behovet for kunnskap og informasjon om markedene i Nordøst Asia større.

I Japan skal man de neste tiårene fase ut kjernekraften som følge av ulykken på Fukushima kraftverket. Gitt at kjernekraft opprinnelig var tiltenkt å stå for 50 % av kraftproduksjonen i 2035, så vil dette innebære en voldsom omlegging til fornybar energi.

Offshore vind vil spille en stor rolle her, og da spesielt flytende offshore vind. Her er Norge på vei til å opparbeide seg en solid kompetanse, med Statoil, NTNU, Sintef, Sway og WindSea som noen av aktørene.

Som det kommer frem av artikkelen, så var fokuset på seminaret mulighetene i Nordøst Asia; Sørøst Asia inngår ikke i programmet. Det kan forøvrig virke som om Frisvold misforstår tittelen på første presentasjon med overlegg for å så tvil om nytteverdien av arrangementet. Det dreier seg her om sektormuligheter i Nordøst Asia innen fornybar energi og energieffektivisering, ikke reiseråd som Frisvold indikerer.

Frisvold er herved invitert til å delta på neste seminar vi arrangerer – kanskje han kan få noen friske idéer til fremtidige artikkler.

PÅL FRISVOLDS KOMMENTAR: Slik svekker Enova fornybarnærningen

Pål Arne Kastmann er sektorleder for Energi og Miljø, Nordøst Asia, Innovasjon Norge Beijing.