RUINER: Restene av World Trade Center, slik de så ut 16. september 2001.
RUINER: Restene av World Trade Center, slik de så ut 16. september 2001.

11. september: Ni år etter

Enten vi vil vedgå det eller ikke, markerte 11.09.01 en opptrapping på en krig som ikke vil avsluttes på en lang stund. Både vi og amerikanerne har mye å lære av newyorkernes reaksjon i dagene og ukene etter angrepet.

Bernhard L. Mohr

Alle jeg kjenner som var i New York 11.09.01, har sin historie om deres opplevelse av dagen. Og selv nå, ni år etter, utveksler vi gjerne disse historiene. De kan plasseres i ulike stadier etter som dagen gikk:

  • Prologen, de tingene vi gjorde en ganske alminnelig tirsdag tidlig om høsten, da det eneste bemerkelsesverdige var at det var en ualminnelig fin dag.
  • De første, forvirrende nyhetene som kom inn, og da det gikk opp for oss at vi var midt i store begivenheter med usikker utgang. Alt vi gjorde for å underrette våre nærmeste om at vi var trygge.
  • Hvordan vi så fulgte med på det videre forløpet, bygningene som kollapset, brannen i Pentagon, flyet som styrtet i Pennsylvania. Rykter om andre kapringer, andre angrep.
  • Hvordan vi så kom oss selv hjem, eller til et sted vi kunne sove.
  • Dagene etter, da vi fikk vite om noen vi kjente var døde eller på annen måte rammet. Sorgen og samholdet omkring det hele.

Hver person husker ulike samtaler, ulike inntrykk fra disse stadiene. Flere av mine kollegaer var i World Trade Center da bygningen ble truffet. Alle kom seg ut i tide og var langt nok unna da tårnene falt. To kollegaer bodde i nærheten og måtte løpe for livet da de kollapset. Én hoppet i en båt fra elvekanten.

Det er for tidlig helt å forstå hvilken historisk betydning angrepene hadde.

Folk i New York fikk erfare hvor sårbare, men også hvor sterke de er. I månedene etter angrepet fikk terroristene erfare at USA ikke er skjørt, men ualminnelig robust. Her var det ikke frykt eller håpløshet som rådet, men samhold og vilje.

En stund fikk patriotismen ny mening. Det ble skrevet uovertruffen prosa som tok opp hva som var verdt å beskytte. Ingen visste hvordan denne fienden skulle beseires, men alle var overbeviste om beseires ville den. I en stakket stund ga president Bush utrykk for det hele nasjonen følte, nemlig at idealene som var grunnlaget for et land, også var verdt å beskytte.

Presidenten sa mye fornuftig, men fulgte ikke opp. Hans administrasjon bemyndiget handlinger som gikk på akkord med de samme idealene som skulle forsvares. De (ofte misforståtte) neokonservative premissene som lå til grunn for den overordnene strategien viste seg å svikte. Cheney satte en uforsonlig og arrogant tone som isolerte USA blant sine venner og allierte.

Dette er en lang krig, og etter ni år har vi ikke en gang greid å helt trekke linjen mellom venn, fiende, alliert, og nøytral. Bush gjorde en dårlig jobb, men det har også alle andre ledere gjort.

For det er en krig. Den tar daglig livet av folk i Europa, Asia, og Afrika, av bomber, kuler, sult, og tortur. Hundretusener, kanskje millioner, holdes som gissel i kampene. Den brukes som unnskyldning for fremmedfrykt, hets, og rasisme på alle sider.

Den har endret vår sivilisasjon, og vår kultur, og vil fortsette å gjøre det. Krigen har mange fronter: den er på landsbygda i Afghanistan og Pakistan, på universitetene i Teheran, på gatene i Gaza og Bagdad. Men også i avisspaltene, i bloggosfæren, på Twitter, i korridorer ogi forelesningssaler over hele verden. Strid om plassering av moskeer, muslimske sentre, bruk av hijab, språkkyndighet i 1. klasse, ytringsfrihet, blasfemi, og så mye annet er mini-arenaer i krigen.

Det er i evnen til å utvikle og tilpasse oss gjennom debatt og uenighet, som er vår samfunnsforms store styrke. Om 11. september satte i fokus hva som står på spill, har de påfølgende debattene satt verdiene våre på prøve. Noen har vi greid bra, andre har vi greid dårlig. Vi får håpe at vi lærer av alt.

Det er likevel én strategi som garantert vil sikre nederlag, og det er å vise frykt, å være ettergiven, å unngå de harde spørsmålene, å gjøre andre til skyteskive ved å smiske med terroristene, å unnskylde dem på grunn av antatt irrasjonelt sinne.

For de må også lære: Vi er langt sterkere enn dem, mer utholdende, mer prinsippfaste, og fremfor alt mer vellykkede. Den største fronten er nemlig i folks hjerner, også våre egne.

STILLINGER

Bedrift I SAMARBEID MED PROFF.NO