Pensjon er et til de grader sammensatt og innviklet område, utstyrt med et begrepsverk som på ingen måte innbyr til lettbent small-talk.

Kan hende det er derfor regjeringen og de andre politiske partiene slapp så billig unna da pensjonsreformen ble vedtatt. Ordningen om avtalefestet pensjon (AFP) ble endret uten å gjøre noe med det urettferdige premisset om at bedriften må være tilknyttet en tariffavtale for at de ansatte skal være omfattet av ordningen.

Alle må betale for et gode kun et fåtall av ansatte får nyte godt av.

AFP er tilleggspensjonen noen heldig utvalgte får i tillegg til pensjonen opptjent gjennom tjenestepensjon og Folketrygden. Selv om mange synes det er vanskelig å si hvor mye vi kommer til å få utbetalt i pensjon, tar vi det for gitt at vi blir redelig behandlet og at staten ikke snyter oss på det frekkeste på grunn av forhold vi selv ikke rår over. Så enkelt er det imidlertid ikke.

Inntil 1. januar i år ble summen man betalte inn for å være med i AFP-ordningen (innskuddet) beregnet på bakgrunn av hvor mange prosents stilling man hadde, ikke på bakgrunn av inntekt. Det man fikk utbetalt var imidlertid beregnet på bakgrunn av tidligere inntekt, slik at de som tidligere hadde en godt betalt jobb fikk «mye pensjon for pengene» fordi innskuddet var relativt lavt og uttaket høyt. Motsatt var det en mye dårligere avtale for lavtlønte som måtte betale en større del av lønna i innskudd, men som fikk mindre utbetalt.

Grunnen til at ordningen er så grunnleggende urettferdig, er måten den er finansiert på. Avtalen, som trådte i kraft ved inngangen til 2011, er finansiert av bedriftene og staten. Staten betaler om lag en tredjedel av gildet, mens bedriftene med AFP-ordning betaler resten. Til tross for at staten er med på å finansiere ordningen, har de gått god for å videreføre AFP-ordningen fra å gjelde i fem år til å gjelde livet ut.

Alle må betale skatt i henhold til det samme lovverket, men ikke alle får ta del i pensjonsrettighetene skatten er med på å finansiere.

I dag finansierer over 1,6 millioner norske arbeidstakere tilleggspensjonen til 650 000 som jobber i bedrifter med tariffavtale med AFP. Jeg synes høy grad av fagorganisering er bra, men det holder ikke å være organisert så lenge bedriften man jobber i ikke har tariffavtale med AFP-ordning. Med en slik finansieringsmodell burde ordningen gjelde alle eller ingen.

Forskjellsbehandlingen er altså ikke ny, men nå er den til gjengjeld blitt livsvarig.

AFP-ordningen er raus, og man taper mye på å ikke være omfattet av avtalen. For arbeidstakere med en normal årsinntekt (cirka 400.000 kroner) kan det fort utgjøre 50.000 kroner årlig resten av livet. De som ikke får ta del i gildet går dermed glipp av én million kroner i uteblitt pensjon (hvis de når normal forventet levealder på 82), bare fordi de har jobbet i «feil» bedrift. Da er ikke skattekostnaden alle har bidratt med i AFP-spleiselaget medregnet.

Utgangspunktet for AFP-ordningen var å gi slitne kroppsarbeidere en litt greiere utgang på arbeidslivet. Mange ble uføretrygdede i årene før pensjonsalder, og istedetfor at staten skulle ta hele regningen, kom spleiseordningen Avtalefestet pensjon (AFP) på plass.

Arbeidslivet har endret seg mye på årene som er gått, og AFP fungerer som tilleggspensjon for cirka 39 prosent av arbeidstakerne i privat sektor. For disse ble ordningen endret slik at man kan gå av tidligere, heve pensjon og jobbe så mye man vil uten at pensjonsutbetalingen reduseres.

De færreste nyutdannede spør om bedriftens tariffavtaletilknytning på jobbintervju, og få tar kampen når de først er inne. Selv om vi i Norge har relativt flate maktstrukturer på arbeidsplassene, er det fortsatt mange som vil vegre seg for å ta opp spørsmål om tariffavtaler og fagforeningstilknytning med sin sjef. Dermed forblir de pensjonstapere.

Det samme kan skje med arbeidstakere som er blitt uføre eller får lange sykmeldingsavbrekk sent i karrieren. De risikerer å miste muligheten til å få AFP selv om de i mange år har jobbet i en bedrift som er med i ordningen. I AFP-ordningen tjener man ikke opp sikrede rettigheter på samme måte som man gjør i en tjenestepensjon. Det kritiske er derfor at man må oppfylle alle fastsatte kriterier ved uttakstidspunktet hvis man skal ha mulighet til å få noe som helst ut av ordningen.

Også seniorer som bytter jobb, frivillig eller ufrivillig, til en arbeidsgiver uten den nødvendige tariffavtalen på plass mister sine opptjente rettigheter. Er det sånn vi skal ha det?

Solidaritet er heldigvis fortsatt et honnørord i norsk arbeidsliv. Både som overordnet, moralsk mål, og tidligere som modell for ulike bransjers lønnsutvikling. Også i fremtiden bør dette være et kjennetegn på hvordan vi organiserer og administrerer livet som arbeidstaker og den kommende pensjonisttilværelsen.

En verdig og rettferdig alderdom bør ikke være et uhyrlig krav til våre folkevalgte, men tilsynelatende byttet man bort enkeltpersoners rettferdighetsoppfatning mot felles fagforeningskrav, til tross for at alle må betale.